I høst kan du se Niels Bruno Schmidt i rollen som terroristen Jan-Carl Raspe i filmen Der Baader-Meinhof Komplex. En av dem som kjente den virkelige Jan-Carl Raspe er presten Øyvind Foss. Han var Raspes elsker og forteller her åpenhjertig om sin tapte kjærlighet over tredve år etter Raspes død i Stammheimfengselet.
Et Tyskland i opprør
Foss kom til Vest-Tyskland som student i 1963. Venstresiden i landet var i vekst som følge av kampen mot gjenopprusting og atomvåpen. Selv om den politiske spenningen ennå ikke hadde slått ut for fullt, søkte Foss seg til politiske miljøer og var blant annet med på å arrangere demonstrasjoner mot Vietnamkrigen og mot det studentene oppfattet som autoritære strukturer ved universitetet.
– Studentopprøret var veldig bredt. Det omfattet alt fra det liberale mellomsjiktet til ytterste venstre. Men den enkle, menneskelige bakgrunnen for bevegelsen lå i det manglende oppgjøret med fascismen. Omtrent halvparten av lærerne våre hadde vært involvert i nazismens forbrytelser under krigen, i jødeforfølgelsene og arrestasjonene. Dette var noe hele etterkrigsgenerasjonen følte vemmelse over. Det tyske studentopprøret ble mer dyptgående enn i andre europeiske land nettopp på grunn av disse tingene. Det var et opprør mot hele foreldregenerasjonen.
Mange historikere fremhever demonstrasjonene mot statsbesøket til sjahen av Iran 2. juni 1967 som startskuddet for den venstreradikale terrorismen i Tyskland. En av bygeriljagruppene tok senere navnet «2. juni-bevegelsen» for å minnes de dramatiske hendelsene denne dagen. Under demonstrasjonene ble studenten Benno Ohnensorg skutt og drept av en politimann. Ohnensorg var pasifist og deltok for første gang i sitt liv i en politisk demonstrasjon. Foss mener hendelsen hadde skjellsettende virkninger på studentene.
– Jeg kjente Ohnensorg litt. Han var kristen og jeg var jo teolog. Drapet på ham radikaliserte studentbevegelsen som helhet. De store massene av studenter ble svært sjokkert over at en av dem kunne bli skutt ned på gaten, og det attpåtil av en tidligere SS-offiser. Han ble til alt overmål frikjent. Det var etter dette at demonstrasjonene begynte å ta en voldelig retning.
Å elske en terrorist
Foss traff den unge sosiologistudenten Jan-Carl Raspe for første gang i kantinen på universitetet i Berlin. Lite visste han da at Raspe noen år senere skulle bli en av Tysklands mest ettersøkte mennesker. Øyvind Foss ble straks forelsket.
– Jan-Carl Raspe var en introvert og blyg gutt, men han hadde også en sjarmerende og dypsindig side. Han representerte en type jeg ofte forelsker meg i. Men han gikk ikke åpent rundt og sa han var homofil. Vi ble venner, og på denne tiden befant vi oss begge i en bohematmosfære som brøt mange seksual-etiske grenser. Det fungerte frigjørende over hele linjen.
– Noen ganger er det slik at skillet mellom to mennesker frigjør deg fra et ansvar du ikke kan ta. Jeg måtte velge en annen vei. Jeg følte en dyp depresjon over at Raspe og de andre henfalt til terrorisme, også fordi det preget hele miljøet vårt.
Raspe ble en del av den harde kjernen i miljøet som senere skulle bli til terrorgruppa Røde Arme Fraksjon (RAF), på folkemunne kjent som Baader-Meinhof-banden. Gjennom sitt forhold til Raspe ble Foss kjent med både Baader, Meinhof og de andre som utgjorde hovedrollene i dramaet som nå har blitt film. Foss balanserer mellom beundring og fordømmelse i sine skildringer av de unge terroristene.
– Gudrun Ensslin var en gjennomført aristokratisk person. Hun var selvbevisst, arrogant, ubehagelig noen ganger, men en glitrende retoriker. Meinhof, som på denne tiden var en av Tysklands mest betydningsfulle journalister, var mer tilnærmelig. Hun var mye mer imøtekommende og dialogorientert. Disse evnene manglet både Andreas Baader og Jan-Carl Raspe, sier Foss ettertenksomt.
– Men også Andreas Baader fortjener at man sier noe godt om ham. Han var en interessant fyr, laget show på møtene og var veldig flink til å ta seg av nye folk. Det som gjorde meg skeptisk til ham var at han manglet fullstendig forståelse for konsekvensene av det han holdt på med. Han hadde ingen hemninger.
Som følge av Raspes hengivenhet til det militante miljøet rundt Andreas Baader tok forholdet mellom ham og Øyvind Foss slutt. Noen år senere befant Raspes ansikt seg på etterlysningsplakater over hele Vest-Tyskland.
Jan-Carl Raspes karrière som terrorist ble ikke langvarig. Han gikk under jorda og ble arrestert i 1972 sammen med Andreas Baader og Holger Meins ved en garasje de gjemte sprengstoff i. Politiet hadde i lengre tid overvåket garasjen, og de tre ble innbrakt etter en skuddveksling. Noen uker senere ble også Ulrike Meinhof og Gudrun Ensslin arrestert. Snart satt de på tiltalebenken anklaget for blant annet stiftelsen av en kriminell organisasjon, bankran og drap.
Restene av RAF, som fortsatt opererte under jorda, fokuserte nå på å befri fangene i Stammheimfengselet. Forsøkene toppet seg i 1977 da RAF kidnappet arbeidsgiverpresident Hanns-Martin Schleyer og krevde løslatelse av fangene for hans liv. Da regjeringen ikke bøyde av, økte terroristene presset gjennom kapringen av et fly med tyske ferieturister. Den dramatiske eskaleringen mellom bygeriljaen og staten skapte nasjonal krise i Vest-Tyskland. Etter et fem dagers intenst drama ble det kaprede flyet stormet av tyske spesialstyrker under en mellomlanding i den somaliske hovedstaden Mogadishu. Timer senere ble Baader, Ensslin og Raspe funnet døde på cellene sine. Selvmord, sa fengselsledelsen. Mord, skrek venstresiden.
– Jeg tror ikke lenger de ble henrettet, sier Foss.
– Men jeg syns det er ille at det endte som det gjorde. En nabo av meg døde som følge av den flykapringen. Det må ha vært et helvete å bli bortført på den måten og sitte innsperret på flyet i varmen i Mogadishu. Når aksjonen viste seg mislykket, begikk fangene selvmord og RAF svarte med å ta livet av Schleyer, forklarer han.
– For meg førte dette til en situasjon som nesten er umulig å forestille seg. Biskopen i Heidelberg bestemte at det skulle avholdes en minnegudstjeneste for Schleyer og for fangene som hadde tatt sine liv. Dette skulle foregå i en og samme gudstjeneste, og jeg ble som ordinert prest satt til å lede det hele. Jeg opplevde det selvsagt som forferdelig vanskelig, men jeg tror det virket forsonende på et vis.
Dype spor
Forholdet til Raspe har preget Foss på mange måter. Tilbake i Norge ble han i 1974 oppsøkt av en mann som hevdet å tilhøre bygeriljaen i Tyskland. Foss opplevde besøket som svært ubehagelig og var usikker på hvordan han skulle håndtere det.
– Han kom til meg i kirken og ba om tyve tusen kroner til et pass. Jeg syntes det lød veldig merkelig, men han fikk bli hos meg en natt. Etter det gikk han til Jens Bjørneboe som skjulte ham en periode, til tross for at han ikke støttet terrorismen i Tyskland. Senere meldte jeg fra om besøket til overvåkingspolitiet.
Foss har måttet tåle mye kritikk for sitt ukonvensjonelle livsløp. Det har ikke alltid vært enkelt å bekle rollen som «den røde prest.» Hans kamerater i Tyskland karakteriserte ham som borgerlig humanist, og flere på den norske venstresida så på ham som en religiøs svermer. Allikevel var det fordømmelsen fra kristne miljøer som kom klarest til uttrykk.
– Noen ganger var det ille, men som regel prellet det av på meg fordi jeg skjønte at jeg ikke hørte hjemme i de kretsene. Jeg var jo en offentlig person og skrev mye for ulike aviser, så de var nok litt redd meg også, humrer Foss.
– Jeg husker en gang jeg var på høyskolen i Stavanger for å forelese i religion. Da reiste det seg en ung mann som spurte: «Si meg pastor Foss - er ikke De homofil?» «Nei, det har jeg aldri vært,» sa jeg. «Jeg er lesbisk!» Siden den gang har jeg aldri blitt spurt om min legning.
Publisert på ABC Nyheter 31.08.2008.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar