Da Tommie Smith og John Carlos på sekstitallet begynte på San José State University betalte de begge skoleavgiften med idrettstipender. Samtlige av de svarte elevene ved skolen var der på grunn av sine sportslige talenter innen basketball, fotball eller løping. Det var bare noen år siden president Lyndon B. Johnson avskaffet den institusjonaliserte rasediskrimineringen gjennom sin Civil Rights Act, men lovverket forandret seg raskere enn samfunnet. Svarte var bare gode nok for universitetene dersom de kunne vise til sportslig talent. Denne faktiske segregeringen opprørte mange av de svarte atletene på San José. Når Smith og Carlos i oktober 1968 dro til Mexico by for å løpe for USA var det med bagasjen full av indignasjon og black power. De skulle komme til å sende sjokkbølger gjennom idrettsverdenen.
«En hver svart person som lar seg utnyttes av sportsverdenen forråder sitt land, fordi han tillater rasistiske hvite å leve fredlig i villfarelsen at de svarte i ghettoene er der fordi de selv ønsker det. Så vi spør hvorfor skal vi løpe i Mexico, bare for å krabbe duknakket hjem?»
Sitatet er hentet fra stiftelseserklæringen til Olympic Project for Human Rights. Organisasjonen ble opprinnelig stiftet med mål om å organisere en boikott av de olympiske sommerlekene i Mexico. Noen boikott ble det aldri, men Tommie Smith og John Carlos skapte like fullt et historisk øyeblikk da de trådte opp på seierspallen 16. oktober 1968 - førti år siden i dag. Smith stod i midten, på den ærefulle førsteplassen, med Carlos på sin venstre side og australieren Peter Norman på sin høyre. De to afroamerikanerne tredde på seg svarte hansker og mens The star-sprangled banner gjallet utover stadion reiste de sine knyttede never i været.
«Då höjs två svarta nävar mot skyn. Skandalen slår ner i olympiska byn. Societen sväljer häpet sin whisky sour. Dom har skändat stjärnbaneret med black-power. Alla smällande amerikanska hjärtan stod stilla. Våra svarta gossar har uppfört sig väldigt illa.»
Slik skildrer det svenske proggbandet Nationalteatern den episke protesten. Og skandale ble det. Smith forsøkte å forklare motivasjonen for opptrinnet: «Hvis jeg vinner er jeg amerikaner, ikke en svart amerikaner. Men hvis jeg hadde gjort noe gæernt ville de sagt jeg var neger. Vi er svarte og vi er stolte over å være svarte. Det svarte amerika forstår hva vi gjorde her i kveld.»
Til liten nytte. IOC-president Avery Brundage kastet ut Smith og Carlos fra det amerikanske laget og fikk dem sendt hjem på første fly. Politikk har ingen plass i idretten, mente han. Samme Brundage hadde imidlertid ingen innvendinger mot Hitler-hilsener under OL i Berlin i 1936, da han var sjef for United States Olympic Committe. Smith og Carlos ble skjelt ut i pressen og frosset ut av idretten.
«Den svarte neven er et meningsløst symbol. Når du åpner den har du ikke annet enn fingre. Svake, tomme fingre. Den svarte neven har bare betydning når det er penger i den. Det er der makten ligger,» uttalte den svarte idrettslegenden Jesse Owens i etterkant av de olympiske lekene.
Langt på vei fikk Owens rett. Leve skal man jo. Man kan ikke spise en olympisk medalje. Nationalteatern forteller videre: «Jag träffade John Carlos i München '72. Han hade jobb utan lön på idrottsfirman Puma. Han levde på intervjuer, som kostade hundra spänn. Han sa lite skamset «Familjen måste ju leva». Vi talade lite tvunget ett slag när jag plötsligt fick syn på en sak. Ett märke med en panter på hans skjorta. Jag sa «Då har du kontakterna kvar, du slåss för black-power än idag». Han satt tyst en stund och svarade sen helt stilla: «Det e ingen panter, det e en puma.»
Med disse strofene som bakteppe havner Pumas nye sneaker, the Tommie Smith Suede Pack, i et grelt lys. Sneakeren kommer i svart og rødt med et monogram av små knyttede never innfelt i det semskede læret. På pløsen er det sydd på et merke med Tommie Smiths navn og tallet 68 i fete typer. Det er en robust sko med et agitprop design, nesten på grensen til det vulgære. Revolutionary chic. Om Puma reduserer en historisk politisk hendelse til salgsvare eller om skoen er en ærefull hyllest til to modige menn som ofret seg i kampen for en rettferdig sak, får bli opp til den enkelte å bedømme. Et ironisk faktum er at det klassiske fotografiet av de to atletene på pallen ikke viser at de mottok sine medaljer i sokkelesten. I følge John Carlos som en symbolsk protest mot fattigdommen blant svarte amerikanere.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar