Jacques Verges (1925–2013) er død.
Den franske stjerneadvokaten Jacques Verges døde i Paris torsdag. Han ble kalt djevelens advokat, mannen som forsvarte dem alle – terrorister, nazister, krigsforbrytere. Jaques Verges forblir en av kaldkrigsepokens mest myteomspunnede figurer. Verges ble født i Siam, dagens Thailand, i 1925, sønn av den franske diplomaten Raymond Verges og en vietnamesisk mor. I dag er han kanskje mest kjent for å ha forsvart Klaus Barbie, den tidligere Gestapo-sjefen kjent som «Slakteren fra Lyon». Listen over klienter inkluderer også Røde Khmer-leder Pol Pot, Slobodan Miloševic og 1970-tallets mest notoriske terrorist, Ilich Ramrez Sanchez, kjent som «Carlos sjakalen». Verges var aktiv helt fram til sin død og i 2011 forsvarte han den krigsforbrytertiltalte Khieu Samphan, tidligere president i Kambodsja.
I 1942 vervet Verges seg til De frie franske styrker i Liverpool. Etter krigen ble han med i det franske kommunistpartiet, og dro til Paris for å studere jus. Her møtte han første gang Pol Pot, mens han ledet studentorganisasjonen Union internationale des étudiants. De to diskuterte vilkårene for de kolonialiserte folkenes frigjøring og utviklet et livslangt vennskap. Sitt internasjonale gjennombrudd som advokat fikk Verges i Algerie på slutten av 1950-tallet. Her fungerte han som forsvarsadvokat for en rekke medlemmer av den algeriske frigjøringsfronten FNL. En av de mest omtalte rettssakene på denne tida var den mot Djamila Bouhired, en ung Leila Khaled-aktig algerisk figur som var tiltalt for en rekke bombeattentater. Det var under denne rettssaken at verden først fikk oppleve det Verges kalte «defense de la rupture», å forsvare gjennom å angripe et urettferdig lovverk og sette påtalemyndigheten på tiltalebenken. VG skrev følgende om saken i mars 1958: «Djamila ble dømt til døden i juli i fjoretter at en fransk militærdomstol hadde funnet henne skyldig i å ha deltatt i bombeattentater i Algerie. Da dommen over henne ble avsagt, lo hun og bemerket: – Glem ikke at dere ved å henrette meg avliver deres egne frihetstradisjoner i Frankrike. [...] Hennes forsvarer, den franske sakføreren Jacques Verges, hevder at hun ble forhørt i 17 dager og torturert med elektriske støt av franske fallskjermjegere.»
Bouhired ble dømt til døden. Men etter massivt internasjonalt press, i stor grad organisert av Verges selv, ble hun benådet og til slutt løslatt. Jacques Verges fant kjærligheten i den algeriske frigjøringsbevegelsen. Han giftet seg med Djamila Bouhired i 1963. I 1970 begikk Verges et bemerkelsesverdig forsvinningsnummer. Plutselig kunne ingen – verken familie, venner eller kolleger – gjøre rede for ham. Åtte år gikk før han dukket opp i Paris og vendte tilbake til sin advokatgjerning som om ingenting var hendt. Forsvinningen utløste naturlig nok en rekke spekulasjoner. Hvor hadde den verdensberømte stjerneadvokaten oppholdt seg? Hva hadde han drevet med? Flere av hans nærmeste samarbeidspartnere fra tida før forsvinningen hevdet at han tilbrakte tid med tidligere Røde Khmer-ledere i den kambodsjanske jungelen, et rykte både Pol Pot og Ieng Sary har benektet. Andre hevder Verges var i Palestina og arbeidet for PFLP. Etter noen år gikk man ut fra at Verges var omkommet. Helt fram til i dag har Verges kategorisk nektet å fortelle hvor han var eller hva han drev med mellom 1970 og 1978, og i stedet servert munnrappe avvisninger når spørsmålet har kommet opp. «Det er svært underholdende at ingen, i vår moderne politistat, er i stand til å finne ut av hvor jeg var i nesten ti år,» uttalte Verges i et intervju med Der Spiegel. «Jeg nøt å lese mine egne nekrologer. De handlet om en svært begavet ung mann som hadde forlatt denne verden.»
Verges var en kontroversiell karakter, mye på grunn av forsvaret av noen av verdenshistoriens verste krigsforbrytere. Han gikk heller ikke av veien for å sette spørsmålstegn ved dødstallene i de kambodsjanske fengslene og provoserte mange med sitt vennskapelige forhold til Pol Pot. Patriotismen var Verges’ viktigste drivkraft. Ikke på vegne av Frankrike eller noe annet land, men på vegne av de kolonialiserte mot koloniherrene. Han var en Frantz Fanon i dress og slips, en rappkjeftet salongrevolusjonær. Når han nå har forlatt den storpolitiske arenaen vil han nok bli savnet mest av sine tidligere kamerater, veteranene fra den algeriske frigjøringskrigen. Og muligens pressens Haag-korrespondenter. Selv om Verges nok på sett og vis hadde hjertet på venstresida, levde han sitt liv og utførte sin gjerning etter prinsippet om at enhver tiltalt har rett til et forsvar, uansett hva man står anklaget for. Som han selv sa det: «Jeg ville til og med forsvart George W. Bush. Så lenge han lovte å erklære seg skyldig.»
Publisert i Klassekampen 23.08.2013.
Den franske stjerneadvokaten Jacques Verges døde i Paris torsdag. Han ble kalt djevelens advokat, mannen som forsvarte dem alle – terrorister, nazister, krigsforbrytere. Jaques Verges forblir en av kaldkrigsepokens mest myteomspunnede figurer. Verges ble født i Siam, dagens Thailand, i 1925, sønn av den franske diplomaten Raymond Verges og en vietnamesisk mor. I dag er han kanskje mest kjent for å ha forsvart Klaus Barbie, den tidligere Gestapo-sjefen kjent som «Slakteren fra Lyon». Listen over klienter inkluderer også Røde Khmer-leder Pol Pot, Slobodan Miloševic og 1970-tallets mest notoriske terrorist, Ilich Ramrez Sanchez, kjent som «Carlos sjakalen». Verges var aktiv helt fram til sin død og i 2011 forsvarte han den krigsforbrytertiltalte Khieu Samphan, tidligere president i Kambodsja.
I 1942 vervet Verges seg til De frie franske styrker i Liverpool. Etter krigen ble han med i det franske kommunistpartiet, og dro til Paris for å studere jus. Her møtte han første gang Pol Pot, mens han ledet studentorganisasjonen Union internationale des étudiants. De to diskuterte vilkårene for de kolonialiserte folkenes frigjøring og utviklet et livslangt vennskap. Sitt internasjonale gjennombrudd som advokat fikk Verges i Algerie på slutten av 1950-tallet. Her fungerte han som forsvarsadvokat for en rekke medlemmer av den algeriske frigjøringsfronten FNL. En av de mest omtalte rettssakene på denne tida var den mot Djamila Bouhired, en ung Leila Khaled-aktig algerisk figur som var tiltalt for en rekke bombeattentater. Det var under denne rettssaken at verden først fikk oppleve det Verges kalte «defense de la rupture», å forsvare gjennom å angripe et urettferdig lovverk og sette påtalemyndigheten på tiltalebenken. VG skrev følgende om saken i mars 1958: «Djamila ble dømt til døden i juli i fjoretter at en fransk militærdomstol hadde funnet henne skyldig i å ha deltatt i bombeattentater i Algerie. Da dommen over henne ble avsagt, lo hun og bemerket: – Glem ikke at dere ved å henrette meg avliver deres egne frihetstradisjoner i Frankrike. [...] Hennes forsvarer, den franske sakføreren Jacques Verges, hevder at hun ble forhørt i 17 dager og torturert med elektriske støt av franske fallskjermjegere.»
Bouhired ble dømt til døden. Men etter massivt internasjonalt press, i stor grad organisert av Verges selv, ble hun benådet og til slutt løslatt. Jacques Verges fant kjærligheten i den algeriske frigjøringsbevegelsen. Han giftet seg med Djamila Bouhired i 1963. I 1970 begikk Verges et bemerkelsesverdig forsvinningsnummer. Plutselig kunne ingen – verken familie, venner eller kolleger – gjøre rede for ham. Åtte år gikk før han dukket opp i Paris og vendte tilbake til sin advokatgjerning som om ingenting var hendt. Forsvinningen utløste naturlig nok en rekke spekulasjoner. Hvor hadde den verdensberømte stjerneadvokaten oppholdt seg? Hva hadde han drevet med? Flere av hans nærmeste samarbeidspartnere fra tida før forsvinningen hevdet at han tilbrakte tid med tidligere Røde Khmer-ledere i den kambodsjanske jungelen, et rykte både Pol Pot og Ieng Sary har benektet. Andre hevder Verges var i Palestina og arbeidet for PFLP. Etter noen år gikk man ut fra at Verges var omkommet. Helt fram til i dag har Verges kategorisk nektet å fortelle hvor han var eller hva han drev med mellom 1970 og 1978, og i stedet servert munnrappe avvisninger når spørsmålet har kommet opp. «Det er svært underholdende at ingen, i vår moderne politistat, er i stand til å finne ut av hvor jeg var i nesten ti år,» uttalte Verges i et intervju med Der Spiegel. «Jeg nøt å lese mine egne nekrologer. De handlet om en svært begavet ung mann som hadde forlatt denne verden.»
Verges var en kontroversiell karakter, mye på grunn av forsvaret av noen av verdenshistoriens verste krigsforbrytere. Han gikk heller ikke av veien for å sette spørsmålstegn ved dødstallene i de kambodsjanske fengslene og provoserte mange med sitt vennskapelige forhold til Pol Pot. Patriotismen var Verges’ viktigste drivkraft. Ikke på vegne av Frankrike eller noe annet land, men på vegne av de kolonialiserte mot koloniherrene. Han var en Frantz Fanon i dress og slips, en rappkjeftet salongrevolusjonær. Når han nå har forlatt den storpolitiske arenaen vil han nok bli savnet mest av sine tidligere kamerater, veteranene fra den algeriske frigjøringskrigen. Og muligens pressens Haag-korrespondenter. Selv om Verges nok på sett og vis hadde hjertet på venstresida, levde han sitt liv og utførte sin gjerning etter prinsippet om at enhver tiltalt har rett til et forsvar, uansett hva man står anklaget for. Som han selv sa det: «Jeg ville til og med forsvart George W. Bush. Så lenge han lovte å erklære seg skyldig.»
Publisert i Klassekampen 23.08.2013.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar