Fisk, olje og nordisk samarbeid er ingrediensene for en ny fremtid, mener det skotske ja-folket.
En historie som har vært hyppig gjenfortalt i debatten om Skottlands framtid handler om Jo Grimond, parlamentsmedlem for Shetland og Orknøyene. Da representanten ble bedt om å oppgi nærmeste jernbanestasjon på et reiseregningsskjema, skrev han som sant er: «Bergen, Norway». Den geografiske nærheten, og de mange fellestrekkene mellom Skottland og Norden spiller en viktig rolle i debatten om landets framtid.
18. september får skottene endelig svare på det enkle spørsmålet: Bør Skottland bli et selvstendig land? En meningsmåling offentliggjort 6. september viste for første gang et flertall for ja-siden: 51 prosent ja mot 49 prosent nei. Etter at målingene lenge har vist flertall mot uavhengighet, ser det ut til at ja-siden nå er den med størst momentum. Der nei-sidens budskap i hovedsak handler om at en vet hva en har men ikke hva en får, begeistrer ja-siden med sine vyer om en skotsk velferdsstat av nordisk type.
Den viktigste aktøren på ja-siden er sentrum-venstre-partiet Scottish National Party (SNP). Ved forrige valgtil det skotske parlamentet ble SNP suverent størst med over 45 prosent av stemmene, og kunne dermed danne den første flertallsregjeringen siden parlamentet ble opprettet i 1999.
Men i bakgrunnen virkerogså tenketanken Nordic Horizons, ledet av den karismatiske journalisten Lesley Riddoch, som har hatt stor innflytelse på ja-kampanjens orientering mot Norden. Riddoch peker på de mange historiske, kulturelle, geografiske og politiske likhetene mellom Skottland og de nordiske landene, og snakker varmt om de nordiske velferdsmodellene. Norge er selve kroneksemplet på at små land ikke bare kan være levedyktige, men også kan gjøre suksess. Nordic Horizons har lenge vært en pådriver for økt kontakt med Norden.
Skottland har 5,3 millioner innbyggere. De er en kystnasjon med lang kystlinje, akkurat som Norge. Og Skottland har olje. De fant sin omtrent samtidig med oss. Nær 90 prosent av den britiske oljen finnes i Skottland, men britene har verken handlingsregel eller oljefond. Mange på ja-siden skjeler til Norges forvaltning av oljeformuen. Det er nok utenkelig at allede framtidige oljeinntektene vil forbli i Skottland i tilfelle løsrivelse. Men ja-siden bruker likevel Norge som en modell på hvordan et oljefinansiert Skottland kan komme til å se ut. Norge vil selvsagt bli en interessant samarbeidspartner i olje- og energipolitiske spørsmål.
Kan et lite land som Skottland skape nok arbeidsplasser og en robust nok økonomi til å klare seg på egen hånd? Kan Skottland kopiere den nordiske modellen? Angus Robertson, parlamentsmedlem for SNP og leder av ja-kampanjen mener det. Han peker på at Skottland har fisk og olje og er ledende på fornybar energi. Skottene er et velutdannet og ressursrikt folk som er ivrig etter å samarbeide med sine naboer i nord. Men så lenge utenrikspolitikken styres fra Westminster er det vanskelig årealisere det fulle potensialet i et partnerskap med de nordiske landene. Det hører til sjeldenhetene at britiske statsministre eller statsråder drar på lengre besøk til Skandinavia. Dét vil Robertson og hans kolleger gjerne endre på.
For å knytte Skottland tettere til Norden, og for å oppnå mer samarbeid på områder som forsvar, energiutvikling og klimapolitikk, tar ja-siden også til orde for et mer institusjonalisert samarbeid. Både Nordic Horizons og SNP ønsker skotsk medlemskap i Nordisk råd. Hvor interessant Skottland vil være for Nordisk råd avhenger nok av hva slags «sluttpakke» de får med seg etter en eventuell løsrivelse, men mye tyder på at døra står på gløtt. Ja-siden vil også at Skottland forblir medlem i EU, FN, Nato og OECD. Utsiktene til å kunne føre en egen utenrikspolitikk later til å tilfredsstille ønsket om mer selvstyre.
Det er spørsmålet om økonomien som skaper mest frykt for et brudd. Men ja-siden har greid å roe ned noe av den største frykten. Pundet blir, forsikrer de, og Bank of England forblir landets sentralbank. Avklaringen om at ingen risikerer å miste pensjonsrettigheter ble også et tungt skudd for baugen for nei-siden.
På andre områder har ja-siden snudd usikkerheten i motsatt retning. De advarer mot at et nei kan bety kutt i uføretrygden, privatisering av helsevesenet og slutt for gratis høyere utdanning. Siden de fikk selvstyre har skottene selv hatt kontroll over helsevesenet. Vissheten om at England har privatisert sitt helsevesen bit for bit gir mange tro på egen styringsdyktighet. Ja-sidens oppsving kan leses som en reaksjon mot årevis med nyliberalisme og privatisering.
Labour-velgerne kommer til å bli tungen på vektskålen. Ja-oppslutningen blant dem har steget fra 18 til 30 prosent siste måned, ifølge YouGov. Ved forrige valg til det britiske parlamentet fikk de konservative 16.7 prosent av stemmene i Skottland. Liberaldemokratene fikk 18.9 prosent, mens Labour fikk solide 42 prosent. SNP ble større enn begge regjeringspartiene med sine 19.9 prosent.
Mange hevder det er et demokratisk paradoks at Skottland regjeres av partier uten oppslutning i landets velgermasse, og peker på at skottene bare sender ett konservativt parlamentsmedlem til London. Likevel er Labour offisielt mot løsrivelse. Men stadig flere av velgerne deres lar seg besnære av drømmen om inntreden i det vellykkede Norden.
Ingen vet hvordan en selvstendig skotsk stat vil se ut eller fungere. Ei heller hva resultatet i folkeavstemningen blir. En knepen ja-seier er ikke lenger helt usannsynlig. Noe er i alle fall sikkert: dersom skottene sier ja 18. september vil det forandre Europa for alltid. Ikke bare vil det bety starten på slutten for det britiske imperiet, og ikke bare vil vi måtte tenke nytt om Norden som politisk konsept, men Skottlands farvel til Storbritannia vil tjene som eksempel på at fredelig og demokratisk løsrivelse er mulig. Det vil skape alvorlig hodebry for statsledere i andre land der nasjonale minoriteter ønsker større selvbestemmelse eller uavhengighet.
Publisert i Klassekampen 11.09.2014.
En historie som har vært hyppig gjenfortalt i debatten om Skottlands framtid handler om Jo Grimond, parlamentsmedlem for Shetland og Orknøyene. Da representanten ble bedt om å oppgi nærmeste jernbanestasjon på et reiseregningsskjema, skrev han som sant er: «Bergen, Norway». Den geografiske nærheten, og de mange fellestrekkene mellom Skottland og Norden spiller en viktig rolle i debatten om landets framtid.
18. september får skottene endelig svare på det enkle spørsmålet: Bør Skottland bli et selvstendig land? En meningsmåling offentliggjort 6. september viste for første gang et flertall for ja-siden: 51 prosent ja mot 49 prosent nei. Etter at målingene lenge har vist flertall mot uavhengighet, ser det ut til at ja-siden nå er den med størst momentum. Der nei-sidens budskap i hovedsak handler om at en vet hva en har men ikke hva en får, begeistrer ja-siden med sine vyer om en skotsk velferdsstat av nordisk type.
Den viktigste aktøren på ja-siden er sentrum-venstre-partiet Scottish National Party (SNP). Ved forrige valgtil det skotske parlamentet ble SNP suverent størst med over 45 prosent av stemmene, og kunne dermed danne den første flertallsregjeringen siden parlamentet ble opprettet i 1999.
Men i bakgrunnen virkerogså tenketanken Nordic Horizons, ledet av den karismatiske journalisten Lesley Riddoch, som har hatt stor innflytelse på ja-kampanjens orientering mot Norden. Riddoch peker på de mange historiske, kulturelle, geografiske og politiske likhetene mellom Skottland og de nordiske landene, og snakker varmt om de nordiske velferdsmodellene. Norge er selve kroneksemplet på at små land ikke bare kan være levedyktige, men også kan gjøre suksess. Nordic Horizons har lenge vært en pådriver for økt kontakt med Norden.
Skottland har 5,3 millioner innbyggere. De er en kystnasjon med lang kystlinje, akkurat som Norge. Og Skottland har olje. De fant sin omtrent samtidig med oss. Nær 90 prosent av den britiske oljen finnes i Skottland, men britene har verken handlingsregel eller oljefond. Mange på ja-siden skjeler til Norges forvaltning av oljeformuen. Det er nok utenkelig at allede framtidige oljeinntektene vil forbli i Skottland i tilfelle løsrivelse. Men ja-siden bruker likevel Norge som en modell på hvordan et oljefinansiert Skottland kan komme til å se ut. Norge vil selvsagt bli en interessant samarbeidspartner i olje- og energipolitiske spørsmål.
Kan et lite land som Skottland skape nok arbeidsplasser og en robust nok økonomi til å klare seg på egen hånd? Kan Skottland kopiere den nordiske modellen? Angus Robertson, parlamentsmedlem for SNP og leder av ja-kampanjen mener det. Han peker på at Skottland har fisk og olje og er ledende på fornybar energi. Skottene er et velutdannet og ressursrikt folk som er ivrig etter å samarbeide med sine naboer i nord. Men så lenge utenrikspolitikken styres fra Westminster er det vanskelig årealisere det fulle potensialet i et partnerskap med de nordiske landene. Det hører til sjeldenhetene at britiske statsministre eller statsråder drar på lengre besøk til Skandinavia. Dét vil Robertson og hans kolleger gjerne endre på.
For å knytte Skottland tettere til Norden, og for å oppnå mer samarbeid på områder som forsvar, energiutvikling og klimapolitikk, tar ja-siden også til orde for et mer institusjonalisert samarbeid. Både Nordic Horizons og SNP ønsker skotsk medlemskap i Nordisk råd. Hvor interessant Skottland vil være for Nordisk råd avhenger nok av hva slags «sluttpakke» de får med seg etter en eventuell løsrivelse, men mye tyder på at døra står på gløtt. Ja-siden vil også at Skottland forblir medlem i EU, FN, Nato og OECD. Utsiktene til å kunne føre en egen utenrikspolitikk later til å tilfredsstille ønsket om mer selvstyre.
Det er spørsmålet om økonomien som skaper mest frykt for et brudd. Men ja-siden har greid å roe ned noe av den største frykten. Pundet blir, forsikrer de, og Bank of England forblir landets sentralbank. Avklaringen om at ingen risikerer å miste pensjonsrettigheter ble også et tungt skudd for baugen for nei-siden.
På andre områder har ja-siden snudd usikkerheten i motsatt retning. De advarer mot at et nei kan bety kutt i uføretrygden, privatisering av helsevesenet og slutt for gratis høyere utdanning. Siden de fikk selvstyre har skottene selv hatt kontroll over helsevesenet. Vissheten om at England har privatisert sitt helsevesen bit for bit gir mange tro på egen styringsdyktighet. Ja-sidens oppsving kan leses som en reaksjon mot årevis med nyliberalisme og privatisering.
Labour-velgerne kommer til å bli tungen på vektskålen. Ja-oppslutningen blant dem har steget fra 18 til 30 prosent siste måned, ifølge YouGov. Ved forrige valg til det britiske parlamentet fikk de konservative 16.7 prosent av stemmene i Skottland. Liberaldemokratene fikk 18.9 prosent, mens Labour fikk solide 42 prosent. SNP ble større enn begge regjeringspartiene med sine 19.9 prosent.
Mange hevder det er et demokratisk paradoks at Skottland regjeres av partier uten oppslutning i landets velgermasse, og peker på at skottene bare sender ett konservativt parlamentsmedlem til London. Likevel er Labour offisielt mot løsrivelse. Men stadig flere av velgerne deres lar seg besnære av drømmen om inntreden i det vellykkede Norden.
Ingen vet hvordan en selvstendig skotsk stat vil se ut eller fungere. Ei heller hva resultatet i folkeavstemningen blir. En knepen ja-seier er ikke lenger helt usannsynlig. Noe er i alle fall sikkert: dersom skottene sier ja 18. september vil det forandre Europa for alltid. Ikke bare vil det bety starten på slutten for det britiske imperiet, og ikke bare vil vi måtte tenke nytt om Norden som politisk konsept, men Skottlands farvel til Storbritannia vil tjene som eksempel på at fredelig og demokratisk løsrivelse er mulig. Det vil skape alvorlig hodebry for statsledere i andre land der nasjonale minoriteter ønsker større selvbestemmelse eller uavhengighet.
Publisert i Klassekampen 11.09.2014.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar