Drømmen om Norden

Fisk, olje og nordisk samarbeid er ingrediensene for en ny fremtid, mener det skotske ja-folket.

En historie som har vært hyppig gjenfortalt i debatten om Skottlands framtid handler om Jo Grimond, parlamentsmedlem for Shetland og Orknøyene. Da representanten ble bedt om å oppgi nærmeste jernbanestasjon på et reiseregningsskjema, skrev han som sant er: «Bergen, Norway». Den geografiske nærheten, og de mange fellestrekkene mellom Skottland og Norden spiller en viktig rolle i debatten om landets framtid.

18. september får skottene endelig svare på det enkle spørsmålet: Bør Skottland bli et selvstendig land? En meningsmåling offentliggjort 6. september viste for første gang et flertall for ja-siden: 51 prosent ja mot 49 prosent nei. Etter at målingene lenge har vist flertall mot uavhengighet, ser det ut til at ja-siden nå er den med størst momentum. Der nei-sidens budskap i hovedsak handler om at en vet hva en har men ikke hva en får, begeistrer ja-siden med sine vyer om en skotsk velferdsstat av nordisk type.

Den viktigste aktøren på ja-siden er sentrum-venstre-partiet Scottish National Party (SNP). Ved forrige valgtil det skotske parlamentet ble SNP suverent størst med over 45 prosent av stemmene, og kunne dermed danne den første flertallsregjeringen siden parlamentet ble opprettet i 1999.

Men i bakgrunnen virkerogså tenketanken Nordic Horizons, ledet av den karismatiske journalisten Lesley Riddoch, som har hatt stor innflytelse på ja-kampanjens orientering mot Norden. Riddoch peker på de mange historiske, kulturelle, geografiske og politiske likhetene mellom Skottland og de nordiske landene, og snakker varmt om de nordiske velferdsmodellene. Norge er selve kroneksemplet på at små land ikke bare kan være levedyktige, men også kan gjøre suksess. Nordic Horizons har lenge vært en pådriver for økt kontakt med Norden.

Skottland har 5,3 millioner innbyggere. De er en kystnasjon med lang kystlinje, akkurat som Norge. Og Skottland har olje. De fant sin omtrent samtidig med oss. Nær 90 prosent av den britiske oljen finnes i Skottland, men britene har verken handlingsregel eller oljefond. Mange på ja-siden skjeler til Norges forvaltning av oljeformuen. Det er nok utenkelig at allede framtidige oljeinntektene vil forbli i Skottland i tilfelle løsrivelse. Men ja-siden bruker likevel Norge som en modell på hvordan et oljefinansiert Skottland kan komme til å se ut. Norge vil selvsagt bli en interessant samarbeidspartner i olje- og energipolitiske spørsmål.

Kan et lite land som Skottland skape nok arbeidsplasser og en robust nok økonomi til å klare seg på egen hånd? Kan Skottland kopiere den nordiske modellen? Angus Robertson, parlamentsmedlem for SNP og leder av ja-kampanjen mener det. Han peker på at Skottland har fisk og olje og er ledende på fornybar energi. Skottene er et velutdannet og ressursrikt folk som er ivrig etter å samarbeide med sine naboer i nord. Men så lenge utenrikspolitikken styres fra Westminster er det vanskelig årealisere det fulle potensialet i et partnerskap med de nordiske landene. Det hører til sjeldenhetene at britiske statsministre eller statsråder drar på lengre besøk til Skandinavia. Dét vil Robertson og hans kolleger gjerne endre på.

For å knytte Skottland tettere til Norden, og for å oppnå mer samarbeid på områder som forsvar, energiutvikling og klimapolitikk, tar ja-siden også til orde for et mer institusjonalisert samarbeid. Både Nordic Horizons og SNP ønsker skotsk medlemskap i Nordisk råd. Hvor interessant Skottland vil være for Nordisk råd avhenger nok av hva slags «sluttpakke» de får med seg etter en eventuell løsrivelse, men mye tyder på at døra står på gløtt. Ja-siden vil også at Skottland forblir medlem i EU, FN, Nato og OECD. Utsiktene til å kunne føre en egen utenrikspolitikk later til å tilfredsstille ønsket om mer selvstyre.

Det er spørsmålet om økonomien som skaper mest frykt for et brudd. Men ja-siden har greid å roe ned noe av den største frykten. Pundet blir, forsikrer de, og Bank of England forblir landets sentralbank. Avklaringen om at ingen risikerer å miste pensjonsrettigheter ble også et tungt skudd for baugen for nei-siden.

På andre områder har ja-siden snudd usikkerheten i motsatt retning. De advarer mot at et nei kan bety kutt i uføretrygden, privatisering av helsevesenet og slutt for gratis høyere utdanning. Siden de fikk selvstyre har skottene selv hatt kontroll over helsevesenet. Vissheten om at England har privatisert sitt helsevesen bit for bit gir mange tro på egen styringsdyktighet. Ja-sidens oppsving kan leses som en reaksjon mot årevis med nyliberalisme og privatisering.

Labour-velgerne kommer til å bli tungen på vektskålen. Ja-oppslutningen blant dem har steget fra 18 til 30 prosent siste måned, ifølge YouGov. Ved forrige valg til det britiske parlamentet fikk de konservative 16.7 prosent av stemmene i Skottland. Liberaldemokratene fikk 18.9 prosent, mens Labour fikk solide 42 prosent. SNP ble større enn begge regjeringspartiene med sine 19.9 prosent.

Mange hevder det er et demokratisk paradoks at Skottland regjeres av partier uten oppslutning i landets velgermasse, og peker på at skottene bare sender ett konservativt parlamentsmedlem til London. Likevel er Labour offisielt mot løsrivelse. Men stadig flere av velgerne deres lar seg besnære av drømmen om inntreden i det vellykkede Norden.

Ingen vet hvordan en selvstendig skotsk stat vil se ut eller fungere. Ei heller hva resultatet i folkeavstemningen blir. En knepen ja-seier er ikke lenger helt usannsynlig. Noe er i alle fall sikkert: dersom skottene sier ja 18. september vil det forandre Europa for alltid. Ikke bare vil det bety starten på slutten for det britiske imperiet, og ikke bare vil vi måtte tenke nytt om Norden som politisk konsept, men Skottlands farvel til Storbritannia vil tjene som eksempel på at fredelig og demokratisk løsrivelse er mulig. Det vil skape alvorlig hodebry for statsledere i andre land der nasjonale minoriteter ønsker større selvbestemmelse eller uavhengighet.

Publisert i Klassekampen 11.09.2014.

Satirens mester

Det britiske 80-tallsikonet Rik Mayall (1958-2014) er død.

Den britiske skuespilleren og komikeren Rik Mayall døde 9. juni, bare 56 år gammel. Han ble født Richard Michael Mayall i Essex, England i 1958, fikk sitt gjennombrudd som komiker som medlem av gruppen The Comic Strip på midten av 1980-tallet. Gruppen fungerte som fødselshjelper for en rekke profilerte komikere gjennom opptredener på komiklubben The Comedy Store, som den gang lå i etasjen over en strippeklubb. Foruten Mayall deltok blant andre hans mangeårige samarbeidspartner Adrian Edmondson og Storbritannias eneste selvtitulerte marxistiske humorist, Alexei Sayle.

 The Comedy Store var arnested for – og The Comic Strip pionerer innenfor – humorretningen som ble kalt «alternative comedy». Der 1980-tallets britiske stand up-scene var preget av sexisme og delvis også rasisme, utmerket Mayall og hans samarbeidspartnere seg med en mer intelligent, samfunnskritisk og satirisk humor. Dette bruddet med datidens britiske humor ga alternative comedy-bevegelsen hedersbetegnelsen «humorens svar på punken». Mayall etablerte seg som en innflytelsesrik underdog, med stor gjennomslagskraft i humorkollegiet så vel som i det britiske publikum.

Norske tv-seere vil forbinde Mayall med ulike rollefigurer i Rowan Atkinsons historiske sitcom «Blackadder» (1983-1989), som den uspiselige toryen Alan B’stard i «The New Statesman» (1900–1900) eller som den sexgale psykopaten Richie i slapstickserien «Bottom» (1991-1995). I hjemlandet vil han nok huskes best som den pompøse, anarkistiske post-punk-poeten Rick i kultserien «The Young Ones» (1982-1984), som han skrev og utviklet sammen med Edmondson og Sayle. Den innovative sitcomen dreide seg rundt livet i et alternativt studentkollektiv, og blandet ironisering over venstresida og dens subkulturelle vedheng med voldelig slapstick og musikalske innslag. Serien var blant de første dramatiserte programmene som ble vist på MTV.

I 2002 rystet Mayall britisk offentlighet da han lot seg bruke i rollen som Adolf Hitler i en kinoreklame mot britisk inntreden i Eurosamarbeidet. Mayall ble stemplet som smakløs og antisemitt, men avviste anklagene med følgende utblåsning: «Jeg ble med på sketsjen fordi jeg alltid har hatt lyst til å spille Hitler. Det er satire – ikke antisemittisme. Jeg sier det jeg sier fordi folk ikke vil støtte euroen hvis Hitler ber dem om det. [...] Jeg er imot euroen fordi Brussel da vil ta enda flere beslutninger på våre vegne. Jeg stoler ikke på disse finansfolkene i Europa. Storbritannia sto imot den spanske armadaen og Hitler, og jeg liker avstanden vi har til kontinentet.»

Mayall, som døde brått og uventet, var aktiv helt til slutten. Han vil utvilsomt bli savnet, minst like mye av sine kolleger som av fanskaren. Den britiske humoreliten, fra Stephen Fry til Ricky Gervais, har den siste uken kappes om å lovprise sin avdøde kollega. Mayalls nærmeste partner Adrian Edmondsons twittermelding er blant de mest siterte: «Han har dødd på ordentlig. Uten meg. Egoistiske drittsekken».

Publisert i Klassekampen 20.06.2014.

Djevelens advokat

Jacques Verges (1925–2013) er død. 

Den franske stjerneadvokaten Jacques Verges døde i Paris torsdag. Han ble kalt djevelens advokat, mannen som forsvarte dem alle – terrorister, nazister, krigsforbrytere. Jaques Verges forblir en av kaldkrigsepokens mest myteomspunnede figurer. Verges ble født i Siam, dagens Thailand, i 1925, sønn av den franske diplomaten Raymond Verges og en vietnamesisk mor. I dag er han kanskje mest kjent for å ha forsvart Klaus Barbie, den tidligere Gestapo-sjefen kjent som «Slakteren fra Lyon». Listen over klienter inkluderer også Røde Khmer-leder Pol Pot, Slobodan Miloševic og 1970-tallets mest notoriske terrorist, Ilich Ramrez Sanchez, kjent som «Carlos sjakalen». Verges var aktiv helt fram til sin død og i 2011 forsvarte han den krigsforbrytertiltalte Khieu Samphan, tidligere president i Kambodsja.

I 1942 vervet Verges seg til De frie franske styrker i Liverpool. Etter krigen ble han med i det franske kommunistpartiet, og dro til Paris for å studere jus. Her møtte han første gang Pol Pot, mens han ledet studentorganisasjonen Union internationale des étudiants. De to diskuterte vilkårene for de kolonialiserte folkenes frigjøring og utviklet et livslangt vennskap. Sitt internasjonale gjennombrudd som advokat fikk Verges i Algerie på slutten av 1950-tallet. Her fungerte han som forsvarsadvokat for en rekke medlemmer av den algeriske frigjøringsfronten FNL. En av de mest omtalte rettssakene på denne tida var den mot Djamila Bouhired, en ung Leila Khaled-aktig algerisk figur som var tiltalt for en rekke bombeattentater. Det var under denne rettssaken at verden først fikk oppleve det Verges kalte «defense de la rupture», å forsvare gjennom å angripe et urettferdig lovverk og sette påtalemyndigheten på tiltalebenken. VG skrev følgende om saken i mars 1958: «Djamila ble dømt til døden i juli i fjoretter at en fransk militærdomstol hadde funnet henne skyldig i å ha deltatt i bombeattentater i Algerie. Da dommen over henne ble avsagt, lo hun og bemerket: – Glem ikke at dere ved å henrette meg avliver deres egne frihetstradisjoner i Frankrike. [...] Hennes forsvarer, den franske sakføreren Jacques Verges, hevder at hun ble forhørt i 17 dager og torturert med elektriske støt av franske fallskjermjegere.»

Bouhired ble dømt til døden. Men etter massivt internasjonalt press, i stor grad organisert av Verges selv, ble hun benådet og til slutt løslatt. Jacques Verges fant kjærligheten i den algeriske frigjøringsbevegelsen. Han giftet seg med Djamila Bouhired i 1963. I 1970 begikk Verges et bemerkelsesverdig forsvinningsnummer. Plutselig kunne ingen – verken familie, venner eller kolleger – gjøre rede for ham. Åtte år gikk før han dukket opp i Paris og vendte tilbake til sin advokatgjerning som om ingenting var hendt. Forsvinningen utløste naturlig nok en rekke spekulasjoner. Hvor hadde den verdensberømte stjerneadvokaten oppholdt seg? Hva hadde han drevet med? Flere av hans nærmeste samarbeidspartnere fra tida før forsvinningen hevdet at han tilbrakte tid med tidligere Røde Khmer-ledere i den kambodsjanske jungelen, et rykte både Pol Pot og Ieng Sary har benektet. Andre hevder Verges var i Palestina og arbeidet for PFLP. Etter noen år gikk man ut fra at Verges var omkommet. Helt fram til i dag har Verges kategorisk nektet å fortelle hvor han var eller hva han drev med mellom 1970 og 1978, og i stedet servert munnrappe avvisninger når spørsmålet har kommet opp. «Det er svært underholdende at ingen, i vår moderne politistat, er i stand til å finne ut av hvor jeg var i nesten ti år,» uttalte Verges i et intervju med Der Spiegel. «Jeg nøt å lese mine egne nekrologer. De handlet om en svært begavet ung mann som hadde forlatt denne verden.»

Verges var en kontroversiell karakter, mye på grunn av forsvaret av noen av verdenshistoriens verste krigsforbrytere. Han gikk heller ikke av veien for å sette spørsmålstegn ved dødstallene i de kambodsjanske fengslene og provoserte mange med sitt vennskapelige forhold til Pol Pot. Patriotismen var Verges’ viktigste drivkraft. Ikke på vegne av Frankrike eller noe annet land, men på vegne av de kolonialiserte mot koloniherrene. Han var en Frantz Fanon i dress og slips, en rappkjeftet salongrevolusjonær. Når han nå har forlatt den storpolitiske arenaen vil han nok bli savnet mest av sine tidligere kamerater, veteranene fra den algeriske frigjøringskrigen. Og muligens pressens Haag-korrespondenter. Selv om Verges nok på sett og vis hadde hjertet på venstresida, levde han sitt liv og utførte sin gjerning etter prinsippet om at enhver tiltalt har rett til et forsvar, uansett hva man står anklaget for. Som han selv sa det: «Jeg ville til og med forsvart George W. Bush. Så lenge han lovte å erklære seg skyldig.»

Publisert i Klassekampen 23.08.2013.

En slags nekrolog

Nomeansnos Mama (1982) er et av pønkunderskogens mest undervurderte album. Det fortjener å hentes fram fra glemselen tredve år etter utgivelsen fordi det representerer en måte å nyte musikk på som er i ferd med å dø ut.

Jeg spiller nesten utelukkende musikk fra nettet. De rundt tusen cd-platene min står for det meste urørt i et hjørne av stua, som et støvete monument over en bransje tiden har løpt fra. Måten vi lytter til musikk på er i rask endring. Albumformatet taper terreng til ulike streamingtjenester som lar lytteren plukke ut de enkeltlåtene han liker best. Artister som anser sine album som helhetlige kunstverk har derfor måttet sloss mot egne plateselskap for å hindre at platene legges ut på for eksempel Spotify. En kan sikkert kalle det håpløs nostalgi, men den gamle måten å handle, samle og lytte til musikk på hadde også sine kvaliteter.

Da jeg som skinnjakkekledd tenåring for alvor begynte å fatte interesse for musikk var all jordisk lykke forbundet med en helgetur til Oslo og det å kunne stikke innom den vesle platebutikken Tiger i Hammersborggata 18. Tiger hadde spesialisert seg på pønk og hardcore og bød på musikalske skatter en bare kunne glemme å finne på Platekompaniet eller hos de andre store kjedebutikkene.

Bak disken sto Tor Andre Knudsen, en fyr med en sjelden treffsikkerhet hva angikk andre menneskers musikksmak. Mannen hadde virkelig talent for å pushe plater. Med mine tidligere kjøp og stadige hunger etter ny og spennende musikk i bakhodet introduserte han meg for kanadiske Nomeansno. En vinterdag på midten av nittitallet spaserte jeg ut av Tiger med plata Mama av Nomeansno i baklomma, uvitende om at det skulle bli den eneste skiva jeg kom til å høre på den neste måneden.

Da Mama ble spilt inn bestod Nomeansno utelukkende av brødrene Rob og John Wright. Senere har andre medlemmer kommet og gått, men gruppas bærebjelke har hele veien vært brødrene Wright. Deres første album er vanskelig å plassere. Det er ikke hardcore, det er ikke pønk og det er ikke jazz, men det har elementer fra alle sjangerne. Enkelte hevder at Mama egentlig er det første albummet som kan klassifiseres som math rock, en sjanger som kjennetegnes av komplekse og atypiske rytmiske strukturer, dissonerende akkorder og kantete melodier.

Det mest særegne med Mama, og som gir plata et helt spesielt sound, er det uvanlige grepet at mesteparten av låtmaterialet er bygget opp helt uten gitar. Rob Wrights stramme bassganger er imidlertid så insisterende at en lett glemmer savnet av gitar. Den vigorøse bassen og Johns livlige perkusjon bærer låtene helt fint på egen hånd og blir langt mer enn bare rytmiske komponenter.

Band som bevisst går inn for å blande sjangere lykkes sjelden, men de tunge jazzinnslagene på Mama fungerer aldeles glimrende. Nomeansno har også senere bevist at de behersker slike sjangeroverskridelser, blant annet gjennom en meget vellykket cover av Miles Davis’ Bitches brew. Brødrene Wrights fascinasjon for jazz er tydelig allerede på debutskiva. Tekstene derimot, er humoristiske, fulle av beksvart satire, og ikke uten spor av politisk brodd. Knallsterke låter som We are the chopped, My room mate is turning into a monster og Rich Guns fyller hele rommet med en apokalyptisk stemning og skildrer et kaldt samfunn der enkeltmennesket er overlatt til seg selv. Den dag i dag får jeg frysninger langt nedover ryggen av disse låtene.

Mama er på alle måter et usannsynlig album. Det ble spilt inn med veldig lite penger på veldig liten tid. Plata ble opprinnelig trykket i et opplag på 500 eksemplarer som ble distribuert av bandet selv. Da trykkeriet gikk konkurs noen år senere regnet bandmedlemmene innspillingen som tapt. Albummets notoriske utilgjengelighet medvirket i et helt tiår til at det fikk status som en slags hellig gral blant platesamlere. Likevel er det blant bandets hardcore fans regnet som et temmelig middelmådig album og egentlig mest en kuriositet. Mye av forklaringen skyldes nok at Rob Wrights dype, rallende barrytonrøst som fansen har lært seg å elske, låter skjærende lys og helt annerledes på dette albummet. Det er også en langt mer eksperimentell plate enn bandets senere album som beveger seg over i retning av mer konvensjonell pønk.

På coveret til min utgave beskriver Rob Wright hvordan plata fikk nytt liv etter å ha vært ansett som tapt i mange år: «På grunn av en mirakuløs serie av hemmelighetsfulle hendelser, som jeg etter hvert skal beskrive i romanform, ble de originale mastertapene funnet igjen og vi bestemte oss for å gi den ut på nytt – så her er den».

Nomeansno, som ellers er kjent som et av musikkbransjens minst businessmindede band, sørget med re-utgivelsen av Mama for at en ny gruppe undergrunnsfølgere, undertegnede inkludert, fikk stifte bekjentskap med et av pønkhistoriens beste og mest undervurderte album.

Bebrillede gamle gubber som spiller bissar jazzpønk er ikke hverdagskost. Så har Nomeansno heller aldri hatt noe stort kommersielt gjennombrudd. De later imidlertid til å være måtelig tilfreds med å ha oppnådd kultstatus i nord-amerikanske og europeiske undergrunnsmiljøer hvor de har bygget seg opp en beskjeden, men lojal tilhengerskare. I små uavhengige platesjapper over hele Europa har det stått gamle ringrever som Tor Andre bak disken og pusja platene deres på sulten ungdom.

I dag er disse profesjonelle diggerne en døende rase. Deres måte å tilegne seg kunnskap om musikk på, og gleden over å dele den, vil forsvinne med dagens øyeblikksbaserte lyttevaner. Likevel vil jeg driste meg til å hevde at det er en liten tragedie at Mama er en av stadig færre plater som ikke er tilgjengelig på streamingtjenestene Spotify og Wimp. Men hos Tiger i Hammersborggata har de den fortsatt. På vinyl.

Beväpna er (med vingar)

Etter en over tredve år lang musikerkarriere er diskografien hans som et monument over svensk rockhistorie. Torsdag inntar Thåström den norske opera.

Det var vi som skulle stå längst fram/
när hela skiten bara sa pang pang pang/
Det var vi som skulle skriva vår egen bibel/
Det var vi som hette Haters i en dag/

I april 1977 forberedte svensk politi seg på en større aksjon mot et nettverk av militante venstreorienterte ledet av den vest-tyske terroristen Norbert Kröcher. Gjennom overvåking hadde politiet avslørt at Kröcher planla å kidnappe Sveriges daværende justisminister Anne Greta Lejon. I «Operation Leo» som politiet døpte den, ble Kröcher omtalt med kodenavnet Ebba. Da terroristen var arrestert, gikk koden Ebba Grön ut på politiradioen. Det var det flere enn lovens lange arm som fikk med seg. Dager i forveien hadde Joakim Thåström, Gunnar Ljungstedt og Lennart Eriksson dannet bandet The Haters. De unge forstadspønkerne var så fascinert over hendelsene de overhørte på politiradioen at de endret navnet på gruppa til nettopp Ebba Grön. 

Da Ebba Grön debuterte med singelen Antirock i 1978 var hitlistene dominert av ABBA, Bee Gees og svenske danseband. Med en utpreget venstreradikal agenda og røtter i proggbevegelsen slo Ebba Grön ned som ei bombe i svensk musikkliv. Ebba Grön covret Blå Tåget, turnerte med Dag Vag og sang om opprør og sosiale problemer i Stockholms forsteder. Ebba Grön bød dessuten på mer enn pønkens gjennomsnittlige fuck you. Pakket inn i raske gitarriff, gjerne akkopagnert med både blåsere og akustisk gitar leverte de rå, melodiøs samtidsdiagnose med stor appell hos den oppvoksende slekt. I Ebba Gröns univers var det også rom for sårhet og melankoli. Som tekstforfatter tok Thåström tidsånden på kornet og satte ord på en hel generasjon av rotløs ungdoms følelser og lengsler. Og ikke minst - Joakim Thåström kunne synge.

Jappetida tok livet av Ebba Grön. Etter tre album var det slutt, og bandet sendte ut følgende pressemelding: «Efter fem års spelande lägger vi av. Beslutet är taget med största enighet och i största samförstånd. Alla planerade produktioner och turnéer inställs. Beslutet gäller med omedelbar verkan. All ryktesspridning i frågan är osann. Ebba Grön vill ge ett speciellt tack till Mona Tumba, Zarah Leander, Efel Records, Gud, Krigsmakten och Systemet för all inspiration. Ebba Grön tackar också den publik som svettats med oss genom åren. Kampen går vidare: 1, 2, 3, 4, SLUT!!»

Fra asken av Ebba Grön steg post-pønkbandet Imperiet opp som en fugl fønix. Debutsingelen Vad pojkar vill ha ble utgitt under navnet Rymdimperiet, et navn som spilte på den svenske tittelen på Star Wars-klassikeren The empire strikes back. Da førstealbumet Rasera kom ut i 1983 var navnet imidlertid forkortet til Imperiet.

Med Imperiet beveget Thåström seg over i mer tidsriktig post-pønk med tunge innslag av synth og elektronikske elementer. Tekstene var stadig politiske, om enn noe mer kryptiske, men musikken langt mer tilgjengelig. Andreplata Blå himlen blues traff det svenske folkhemmet midt i mellomgølvet og Imperiet ble snart Sveriges ledende rockegruppe. Med fryktløse adapsjoner av svenske nasjonalskatter som Evert Taubes Briggen Bluebird av Hull og Bellmanns Märk hur vår skugga etablerte Imperiet seg som et band med en ufravikelig plass i svensk rockhistorie.

Etter den formidable suksessen i hjemlandet forsøkte Imperiet å slå gjennom internasjonalt med tekster på engelsk. Det gikk slett ikke så bra. Bandet ble kastet ut i interne stridigheter og gikk i oppløsning i 1988. Thåström slapp deretter to soloplater med en viss suksess, med låtmateriale som minnet om Imperiet men som også ga et frampek til hans neste prosjekt. På begynnelsen av nittitallet pakket Thåström kofferten, flyttet til Amsterdam og startet industrirockbandet Peace Love and Pitbulls.

Peace Love and Pitbulls er antakelig det minst tilgjengelige bandet Thåström har spilt i, men samtidig kanskje det mest Thåströmske. Den illsinte, støyende, elektriske industrirocken var temmelig «svårlyssnat» for å bruke hans egne ord, men selv har han framhevet denne perioden som den beste han har opplevd som musiker, ved siden av ungdomsårene i Ebba Grön.

PLP hentet inspirasjon fra 80-tallets synthrock, fra tysk industrirock og fra metallsjangeren, og leverte låter betydelig hardere enn noe annet Thåström har befattet seg med. Dette begrenset bandets gjennomslagskraft og Peace Love and Pitbulls opplevde aldri noe stort kommersielt gjennombrudd. Selv Thåströms mest lojale fans i Sverige var skeptiske til det nye uttrykket. Likevel oppnådde bandet en viss anerkjennelse i undergrunnsmiljøer og ble inspirasjonskilde for større artister som for eksempel sjokkrocker Marilyn Manson.

Å kunne slå seg fullstendig løs uten hensyn til salgbarhet ser ut til å ha betydd mye for Thåströms modning som låtskriver.Etter tre album var det slutt også for Peace Love And Pitbulls og Thåström vendte tilbake til svenske låter. Hans tredje sololalbum Det är ni som är dom konstiga, det är jag som er normal (1999) ble hans definitive gjennombrudd som soloartist. Plata toppet de svenske hitlistene og sementerte Thåströms udødelighet som artist. Rotløsheten og den stadige flukten til utlandet har med tiden gjort Thåström mer selvsikker både som musiker og tekstforfatter.

Melankolske, poetiske og svartsynte rockeballader ble stilarten Thåström slo seg til ro med, og som han har brukt de siste årene på å rendyrke gjennom album som Skeboksvarnsv. 209 (2005), Kärlek är for dom (2009) og Beväpna dig med vingar (2012). De samfunnskritiske tekstene fra Ebba Grön og Imperiet-tida er erstattet med mer personlige tekster om tilhørighet, identitet og oppvekst. Dette nye formatet går stadig rett hjem hos medelsvensson såvel som her hjemme.  

Hva skaper en rockelegende som Joakim Thåström? Oppskriften består blant annet av en uvanlig treffsikker sjangerbevissthet kombinert med et stadig ønske om utvikling og jakt etter nye uttrykk. Thåström har framstått som en uredd artist som ofte har slått til med noe grensesprengende på nøyaktig riktig tidspunkt. Veien fra Ebba Grön-hiten Beväpna är til den selvransakende balladen Beväpna dig med vingar fra hans foreløpig siste album er brolagt med svensk rockhistorie. Det er kanskje her vi finner den viktigste årsaken til Thåströms legendestatus. Halve Sveriges befolkning har rett og slett vokst opp med musikken hans.

Publisert i Klassekampen 02.08.2012.