Da organisasjonen Euskadi Ta Askatasuna (ETA) ble dannet i 1959, var det som en reaksjon på Franco-fascismens forsøk på å utslette alt som kunne minne om baskisk identitet. Nasjonale uttrykk som det baskiske språket og flagget var strengt forbudt. ETA ble i utgangspunktet dannet som en undergrunnsbevegelse for studier av det baskiske språket, men regimets beinharde undertrykking av baskere førte til at de unge medlemmene brøt med det konservative nasjonalistpartiet Partido Nacionalista Vasco (PNV) og startet en væpnet motstandskamp, ikke ulik den vi kjenner fra Norge under annen verdenskrig. Tusener av baskere ble henrettet under og etter den spanske borgerkrigen, og enda flere ble kastet i fengsel. Baskernes væpnede motstand mot fascismen fikk relativt mye sympati i store deler av det internasjonale samfunn.
Det skulle også bli ETA som forårsaket begynnelsen på slutten for det førti år lange diktaturet, da organisasjonen tok livet av Francos utpekte etterfølger, Luis Carrero-Blanco. Mange av deres internasjonale støttespillere lot seg overraske over at ETA fortsatte den væpnede kampen etter regimets fall og innføringen av demokratisk styresett, men for de baskiske separatistene var det lite som endret seg med demokratiseringen. ETAs mål var, og forble, en sjølstendig baskisk stat.
Den spanske statens opptreden overfor den baskiske nasjonalismen under og etter overgangen til demokrati fungerte skjerpende på konflikten. Viktige demokratiske bærebjelker som rettssikkerhet, ytringsfrihet og organisasjonsfrihet ble satt til side i kampen mot de baskiske separatistene. Det unge demokratiet ble satt på en alvorlig prøve da det ble kjent at det spanske sosialistpartiet PSOE sto bak organiseringen av Grupos Antiterroristas de Liberación, en paramilitær organisasjon som gjennomførte en serie utenomrettslige henrettelser av baskere gjennom 1980-tallet. Flere av ofrene viste seg å være uskyldige mennesker uten tilknytting til ETA, enkelte andre var involvert i forhandlinger med PSOEs egen regjering da de ble drept. Sammen med torturanklager, stenging av aviser og radiokanaler og de siste årenes voldsomme kriminaliseringskampanje mot den baskiske venstresiden, var den spanske statens «skitne krig» et avgjørende argument og motiv for å fortsette den væpnede kampen.
ETA har også tidligere erklært våpenhvile, i 1998 og 2006, i forbindelse med forhandlinger med spanske myndigheter. Begge gangene brøt forhandlingene sammen, og ga grobunn for fortsatt uforsonlighet og mistillit mellom partene. Særlig bruddet i 2006 minsket troen på en diplomatisk løsning. Da samtalene som inkluderte både ETA og organisasjonens påståtte politiske fløy, partiet Batasuna, brøt sammen, reagerte spanjolene med å arrestere hele Batasunas lederskap og siktet dem etter terrorparagrafen. Dette til tross for at den havarerte prosessen med all tydelighet viste at Batasuna ikke var i stand til å instruere sine bevæpnede meningsfeller. Hendelsen vakte voldsomme internasjonale reaksjoner, men ledet til det endelige forbudet mot partiet.
Mye er annerledes denne gangen. ETA er mer marginalisert enn noensinne. Deres tradisjonelle støttespillere har lagt et voldsomt press på organisasjonen for å få slutt på den væpnede kampen. Batasuna har for første gang offentlig oppfordret ETA til å legge ned våpnene. Men det betydelige oppsvinget i nasjonalismen i Spanias øvrige autonome regioner, framfor alt i Catalonia, vil også ha stor betydning for Baskerlands politiske framtid.
Etter at forhandlingene brøt sammen i 2006, anla statsminister José Luis Rodríguez Zapatero en historisk knallhard linje mot de baskiske separatistene. Alle invitasjoner til dialog har siden blitt bryskt avvist. I tillegg intensiverte han etterforskningsarbeidet mot gruppen, og fikk satt mange viktige nøkkelpersoner bak lås og slå. Zapatero har tidligere blitt kritisert av rivalene i høyrepartiet Partido Popular for å opptre ettergivende overfor ETA, derfor vil det bety viktig politisk kapital for PSOE hvis våpenhvilen blir endelig. Da vil Zapatero bli husket som lederen som tvang de baskiske opprørerne i kne. Likevel har responsen fra Madrid vært alt annet enn positiv. Den ene uttalelsen har overgått den andre i tvil, skepsis og mismot. Strategisk representerer nemlig våpenhvilen tunge utfordringer for det spanske lederskapet.
Samtidig som den væpnede kampen for en baskisk stat ser ut til å være over, har den fredelige kampanjen for katalansk sjølstyre aldri stått sterkere. Finanskrisa har ført til at en økende majoritet i det relativt velstående Catalonia ønsker å styrke sitt allerede betydelige sjølstyre, i tråd med Zapateros valgløfte om økt innflytelse for Spanias autonome regioner fra 2004. Dette løftet er nå i ferd med å innhente ham. Ikke bare reiste han, for så å knuse, forhåpningene hos de baskiske og katalanske nasjonalistene. Han vekket også til live den spanske nasjonalismen som alltid lusker i skyggene av spansk politikk, som et spøkelse fra Franco-tida. Resultatet er et nytt politisk terreng Zapatero vil få vansker med å navigere i.
Forbudet mot Batasuna har vært begrunnet med en streng tolkning av «enten er du med oss, eller så er du med terroristene»-doktrinen. Omkvedet fra domstolene så vel som innenriksministeriet har vært at hvis Batasuna fordømmer ETAs terror, vil partiet bli lovlig igjen. Når Batasuna nå tillegges mye av æren for at ETA legger ned våpnene, vil det være vanskelig å opprettholde forbudet. Batasuna er, til tross for assosiasjonen til ETA, et parti med relativt stor støtte i de spansk-baskiske områdene. Ved valget til den baskiske nasjonalforsamlingen i mars i fjor fikk partiet 10 prosent av stemmene, selv om alle på forhånd visste at stemmene ville bli annullert. På sitt beste har Batasuna hatt en oppslutning på 20 prosent. Frigjort fra utryggheten forbundet med ETA vil partiet kunne bli en betydelig politisk kraft med uavhengighet fra Spania som et legitimt og populært krav.
ETAs våpenhvile kan bety begynnelsen på en politisk stabilisering som vil kunne føre Batasuna tilbake til de politiske institusjonene. Zapateros nye utfordring blir i så fall å måtte forholde seg til separatistene som en politisk bevegelse i motsetning til et kriminalitetsproblem. Dersom Batasuna trekker lærdom av den katalanske uavhengighetsbevegelsens framdrift, kan Zapateros tilsynelatende seier over ETA bli en vanskelig verkebyll for sentralregjeringen i Madrid.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar