Gripende historie om en bomba by

Dave Boling: Guernica. Forlaget Press 2010. 399 sider.

Dave Bolings debutroman er et hjerteskjærende epos om krig, kjærlighet og de forsmåddes udødelige fellesskap.

Dave Boling, som arbeider som journalist i Washington, har skrevet en fabelaktig saga om livet og menneskene i den vesle landsbyen Gernika i spansk Baskerland. Fortellingen har den spanske borgerkrigen som dystert bakteppe, men datidas komplekse politiske spill har en relativt liten plass i boka. Den kan riktignok vanskelig leses som noe annet enn en berømmelse av baskernes innsats for republikken, men dette er først og fremst en bok om det som gjør baskere til baskere, familiebånd og kameratskap i ei vanskelig tid.

Boling begynner med å introdusere oss for en rekke sympatiske innbyggere i hans rekonstruksjon av tredvetallets Gernika. Vi stifter bekjentskap med blant andre den vakre danserinnen Miren, treskjæreren Miguel og den radikale presten Xabier. Som leser blir man raskt glad i Bolings karakterer. De har alle ulike egenskaper vi gjerne vil oppdage i oss sjøl; skjønnhet, kløkt, omsorg og mot, og de fungerer så godt sammen. Desto mer hjerteskjærende trist blir det når katastrofen inntreffer og det vesle maskineriet som er lokalsamfunnet i Gernika bryter sammen.

Forfatteren har også et godt grep om det særegent baskiske, den helt spesielle stemningen som omgir dette urgamle folkeslaget ingen helt kjenner opphavet til. Han tegner et bilde av den mytiske baskeren som en sjarmerende smugler, en kløktig og moderne geistlig, en nevenyttig bondegutt. Forfatteren gjør også stor lykke i å skildre følelser og oppfatninger som var og er dypt rotfestet i den baskiske folkesjela, som her fra bokas innledende kapittel:

«Så setter de i gang med de rykninger og geberder som benyttes som signaler til makkerne, noe som ikke bare tillates, men sågar oppmuntres. De kreative baskerne har funnet ut at juks kan hindres ved at man godtar det som en lovlig del av spillet. Følgelig ser de det også slik at hvis man aldri anerkjenner en grense, kan det ikke regnes som smugling at man frakter varer over den, det er bare handel nattestid. Og hvis et folkeferd mener at det alltid har levd i sin egen nasjon, da er det å beskytte dens innbilte grenser et spørsmål om patriotisme, ikke separatisme.»

Guernica er ikke bare en fantastisk roman, den kan også leses som lærerik historisk fiksjon. Med sin inngående kunnskap om den baskiske kulturen, og forholdene i Gernika og de nærliggende områdene på tredvetallet, skaper Boling en troverdig framstilling av hvordan de omskiftelige tidene måtte ha sett ut for baskerne. Et annet grep som ytterligere forsterker bokas historiske dimensjon er de mange virkelige karakterene som opptrer i bakgrunnen. Ved hjelp av øyenvitneutsagn og litterære kilder om baskernes president José Antonio Aguirre, sjefen for Legion Condor, Wolfram von Richthofen, og maleren Pablo Picasso har forfatteren lekent fletta dem inn i sin egen historie. Særlig Picassos berømte veggmaleri med samme navn som romanen, har en ikke ubetydelig plass i boka.

Få romaner har rørt meg så dypt som Dave Bolings Guernica. Boka skildrer krigens grusomheter på ei tid der våpnene var basale, bomber sluppet fra fly, milevis unna dagens droner og andre høyteknologiske grusomheter. Hva er det med bombingen av Gernika som gjør at vi stadig vender tilbake til den? Legion Condor sprengte ikke bare bygninger, mennesker og buskap, de sprengte samtidig ei viktig grense da de slapp sine dødelige hilsener over Gernika. Det var første gang man bombet alt som rørte seg, uten hensyn til hva som var militære mål og ikke. Boling viser hvordan historia om den spanske borgerkrigen og Francos nær førti år lange diktatur leses best fra baskernes synsvinkel. Fullt av bebreidelse og hevngjerrighet, men også av framtidshåp og livslyst:

«Franco hadde sagt at han skulle bruke alle nødvendige midler, men eiken oppe i åsen står der fremdeles. Erotabarri er uskadd. Og Franco kan ikke se dem danse om kvelden og le i skjæret fra peisen.»

ETAs brysomme våpenhvile

4. september erklærte den væpnede baskiske separatistbevegelsen ETA en ensidig våpenhvile. Dermed er det foreløpig slutt på Europas lengstlevende væpnede konflikt. Men har spanjolenes lunkne respons andre årsaker enn sunn skepsis?

Da organisasjonen Euskadi Ta Askatasuna (ETA) ble dannet i 1959, var det som en reaksjon på Franco-fascismens forsøk på å utslette alt som kunne minne om baskisk identitet. Nasjonale uttrykk som det baskiske språket og flagget var strengt forbudt. ETA ble i utgangspunktet dannet som en undergrunnsbevegelse for studier av det baskiske språket, men regimets beinharde undertrykking av baskere førte til at de unge medlemmene brøt med det konservative nasjonalistpartiet Partido Nacionalista Vasco (PNV) og startet en væpnet motstandskamp, ikke ulik den vi kjenner fra Norge under annen verdenskrig. Tusener av baskere ble henrettet under og etter den spanske borgerkrigen, og enda flere ble kastet i fengsel. Baskernes væpnede motstand mot fascismen fikk relativt mye sympati i store deler av det internasjonale samfunn.

Det skulle også bli ETA som forårsaket begynnelsen på slutten for det førti år lange diktaturet, da organisasjonen tok livet av Francos utpekte etterfølger, Luis Carrero-Blanco. Mange av deres internasjonale støttespillere lot seg overraske over at ETA fortsatte den væpnede kampen etter regimets fall og innføringen av demokratisk styresett, men for de baskiske separatistene var det lite som endret seg med demokratiseringen. ETAs mål var, og forble, en sjølstendig baskisk stat.

Den spanske statens opptreden overfor den baskiske nasjonalismen under og etter overgangen til demokrati fungerte skjerpende på konflikten. Viktige demokratiske bærebjelker som rettssikkerhet, ytringsfrihet og organisasjonsfrihet ble satt til side i kampen mot de baskiske separatistene. Det unge demokratiet ble satt på en alvorlig prøve da det ble kjent at det spanske sosialistpartiet PSOE sto bak organiseringen av Grupos Antiterroristas de Liberación, en paramilitær organisasjon som gjennomførte en serie utenomrettslige henrettelser av baskere gjennom 1980-tallet. Flere av ofrene viste seg å være uskyldige mennesker uten tilknytting til ETA, enkelte andre var involvert i forhandlinger med PSOEs egen regjering da de ble drept. Sammen med torturanklager, stenging av aviser og radiokanaler og de siste årenes voldsomme kriminaliseringskampanje mot den baskiske venstresiden, var den spanske statens «skitne krig» et avgjørende argument og motiv for å fortsette den væpnede kampen.

ETA har også tidligere erklært våpenhvile, i 1998 og 2006, i forbindelse med forhandlinger med spanske myndigheter. Begge gangene brøt forhandlingene sammen, og ga grobunn for fortsatt uforsonlighet og mistillit mellom partene. Særlig bruddet i 2006 minsket troen på en diplomatisk løsning. Da samtalene som inkluderte både ETA og organisasjonens påståtte politiske fløy, partiet Batasuna, brøt sammen, reagerte spanjolene med å arrestere hele Batasunas lederskap og siktet dem etter terrorparagrafen. Dette til tross for at den havarerte prosessen med all tydelighet viste at Batasuna ikke var i stand til å instruere sine bevæpnede meningsfeller. Hendelsen vakte voldsomme internasjonale reaksjoner, men ledet til det endelige forbudet mot partiet.

Mye er annerledes denne gangen. ETA er mer marginalisert enn noensinne. Deres tradisjonelle støttespillere har lagt et voldsomt press på organisasjonen for å få slutt på den væpnede kampen. Batasuna har for første gang offentlig oppfordret ETA til å legge ned våpnene. Men det betydelige oppsvinget i nasjonalismen i Spanias øvrige autonome regioner, framfor alt i Catalonia, vil også ha stor betydning for Baskerlands politiske framtid.

Etter at forhandlingene brøt sammen i 2006, anla statsminister José Luis Rodríguez Zapatero en historisk knallhard linje mot de baskiske separatistene. Alle invitasjoner til dialog har siden blitt bryskt avvist. I tillegg intensiverte han etterforskningsarbeidet mot gruppen, og fikk satt mange viktige nøkkelpersoner bak lås og slå. Zapatero har tidligere blitt kritisert av rivalene i høyrepartiet Partido Popular for å opptre ettergivende overfor ETA, derfor vil det bety viktig politisk kapital for PSOE hvis våpenhvilen blir endelig. Da vil Zapatero bli husket som lederen som tvang de baskiske opprørerne i kne. Likevel har responsen fra Madrid vært alt annet enn positiv. Den ene uttalelsen har overgått den andre i tvil, skepsis og mismot. Strategisk representerer nemlig våpenhvilen tunge utfordringer for det spanske lederskapet.

Samtidig som den væpnede kampen for en baskisk stat ser ut til å være over, har den fredelige kampanjen for katalansk sjølstyre aldri stått sterkere. Finanskrisa har ført til at en økende majoritet i det relativt velstående Catalonia ønsker å styrke sitt allerede betydelige sjølstyre, i tråd med Zapateros valgløfte om økt innflytelse for Spanias autonome regioner fra 2004. Dette løftet er nå i ferd med å innhente ham. Ikke bare reiste han, for så å knuse, forhåpningene hos de baskiske og katalanske nasjonalistene. Han vekket også til live den spanske nasjonalismen som alltid lusker i skyggene av spansk politikk, som et spøkelse fra Franco-tida. Resultatet er et nytt politisk terreng Zapatero vil få vansker med å navigere i.

Forbudet mot Batasuna har vært begrunnet med en streng tolkning av «enten er du med oss, eller så er du med terroristene»-doktrinen. Omkvedet fra domstolene så vel som innenriksministeriet har vært at hvis Batasuna fordømmer ETAs terror, vil partiet bli lovlig igjen. Når Batasuna nå tillegges mye av æren for at ETA legger ned våpnene, vil det være vanskelig å opprettholde forbudet. Batasuna er, til tross for assosiasjonen til ETA, et parti med relativt stor støtte i de spansk-baskiske områdene. Ved valget til den baskiske nasjonalforsamlingen i mars i fjor fikk partiet 10 prosent av stemmene, selv om alle på forhånd visste at stemmene ville bli annullert. På sitt beste har Batasuna hatt en oppslutning på 20 prosent. Frigjort fra utryggheten forbundet med ETA vil partiet kunne bli en betydelig politisk kraft med uavhengighet fra Spania som et legitimt og populært krav.

ETAs våpenhvile kan bety begynnelsen på en politisk stabilisering som vil kunne føre Batasuna tilbake til de politiske institusjonene. Zapateros nye utfordring blir i så fall å måtte forholde seg til separatistene som en politisk bevegelse i motsetning til et kriminalitetsproblem. Dersom Batasuna trekker lærdom av den katalanske uavhengighetsbevegelsens framdrift, kan Zapateros tilsynelatende seier over ETA bli en vanskelig verkebyll for sentralregjeringen i Madrid.

Publisert på Modkraft.dk 9. september 2010 og i Rødt! - marxistisk tidsskrift nr. 4 2010.