Gripende historie om en bomba by

Dave Boling: Guernica. Forlaget Press 2010. 399 sider.

Dave Bolings debutroman er et hjerteskjærende epos om krig, kjærlighet og de forsmåddes udødelige fellesskap.

Dave Boling, som arbeider som journalist i Washington, har skrevet en fabelaktig saga om livet og menneskene i den vesle landsbyen Gernika i spansk Baskerland. Fortellingen har den spanske borgerkrigen som dystert bakteppe, men datidas komplekse politiske spill har en relativt liten plass i boka. Den kan riktignok vanskelig leses som noe annet enn en berømmelse av baskernes innsats for republikken, men dette er først og fremst en bok om det som gjør baskere til baskere, familiebånd og kameratskap i ei vanskelig tid.

Boling begynner med å introdusere oss for en rekke sympatiske innbyggere i hans rekonstruksjon av tredvetallets Gernika. Vi stifter bekjentskap med blant andre den vakre danserinnen Miren, treskjæreren Miguel og den radikale presten Xabier. Som leser blir man raskt glad i Bolings karakterer. De har alle ulike egenskaper vi gjerne vil oppdage i oss sjøl; skjønnhet, kløkt, omsorg og mot, og de fungerer så godt sammen. Desto mer hjerteskjærende trist blir det når katastrofen inntreffer og det vesle maskineriet som er lokalsamfunnet i Gernika bryter sammen.

Forfatteren har også et godt grep om det særegent baskiske, den helt spesielle stemningen som omgir dette urgamle folkeslaget ingen helt kjenner opphavet til. Han tegner et bilde av den mytiske baskeren som en sjarmerende smugler, en kløktig og moderne geistlig, en nevenyttig bondegutt. Forfatteren gjør også stor lykke i å skildre følelser og oppfatninger som var og er dypt rotfestet i den baskiske folkesjela, som her fra bokas innledende kapittel:

«Så setter de i gang med de rykninger og geberder som benyttes som signaler til makkerne, noe som ikke bare tillates, men sågar oppmuntres. De kreative baskerne har funnet ut at juks kan hindres ved at man godtar det som en lovlig del av spillet. Følgelig ser de det også slik at hvis man aldri anerkjenner en grense, kan det ikke regnes som smugling at man frakter varer over den, det er bare handel nattestid. Og hvis et folkeferd mener at det alltid har levd i sin egen nasjon, da er det å beskytte dens innbilte grenser et spørsmål om patriotisme, ikke separatisme.»

Guernica er ikke bare en fantastisk roman, den kan også leses som lærerik historisk fiksjon. Med sin inngående kunnskap om den baskiske kulturen, og forholdene i Gernika og de nærliggende områdene på tredvetallet, skaper Boling en troverdig framstilling av hvordan de omskiftelige tidene måtte ha sett ut for baskerne. Et annet grep som ytterligere forsterker bokas historiske dimensjon er de mange virkelige karakterene som opptrer i bakgrunnen. Ved hjelp av øyenvitneutsagn og litterære kilder om baskernes president José Antonio Aguirre, sjefen for Legion Condor, Wolfram von Richthofen, og maleren Pablo Picasso har forfatteren lekent fletta dem inn i sin egen historie. Særlig Picassos berømte veggmaleri med samme navn som romanen, har en ikke ubetydelig plass i boka.

Få romaner har rørt meg så dypt som Dave Bolings Guernica. Boka skildrer krigens grusomheter på ei tid der våpnene var basale, bomber sluppet fra fly, milevis unna dagens droner og andre høyteknologiske grusomheter. Hva er det med bombingen av Gernika som gjør at vi stadig vender tilbake til den? Legion Condor sprengte ikke bare bygninger, mennesker og buskap, de sprengte samtidig ei viktig grense da de slapp sine dødelige hilsener over Gernika. Det var første gang man bombet alt som rørte seg, uten hensyn til hva som var militære mål og ikke. Boling viser hvordan historia om den spanske borgerkrigen og Francos nær førti år lange diktatur leses best fra baskernes synsvinkel. Fullt av bebreidelse og hevngjerrighet, men også av framtidshåp og livslyst:

«Franco hadde sagt at han skulle bruke alle nødvendige midler, men eiken oppe i åsen står der fremdeles. Erotabarri er uskadd. Og Franco kan ikke se dem danse om kvelden og le i skjæret fra peisen.»

Ingen hvide flag, vi er først lige begyndt!

Andreas Karker: Jagtvej 69 - historien om et hus. Lindhardt og Ringhof 2007. 149 sider.

Andreas Karker, til daglig journalist i Dagbladet BT, har skrevet boka Jagtvej 69 om det etterhvert sagnomsuste ungdomshuset Ungeren på Nørrebro i Danmark. Bakgrunnen for adressens berømmelse, forklares allerede i bokas første sider. Den starter dramatisk som en actionfilm med historien om når politiet ryddet huset, sett fra perspektivet til to unge og relativt ferske aktivister. Men om boka begynner med slutten, så fortsetter den med begynnelsen. Karker har gjort et dypdykk i husets historie og beskriver en radikal tradisjon som spenner seg helt tilbake til attenhundretallets arbeiderkamper.

Huset blei oppført i 1897 som Arbejderenes Forsamlingsbygning og skifta seinere navn til Folkets Hus. Karker har tydelig leita etter de gode historiene om husets tidlige år, og han har funnet dem. Blant annet peker han på de slående paralellene mellom aktivitetene på huset den gang og i vår tid. Jagtvej 69 var opprinnelig ment å huse et arbeidertivoli for folk som ikke hadde råd til å ta del i borgerskapets kulturliv, men pengene strakk ikke til. I stedet blei huset arena for juletrefester, teaterforestillinger og dessuten boksekamper søndag formiddag i kirketida. Og politiske møter, sjølsagt. Det er i sannhet ikke bare hvem som helst som har vært på møter i Jagtvej 69! Karker forteller med stor formidlingsiver hvordan størrelser som Clara Zetkin, Alexandra Kollontaj, Rosa Luxemburg og sjølveste Lenin gjesta Folkets Hus.

Sjøl om forfatteren skriver best om huset i gamle dager, er det tida etter at det blei okkupert av radikale ungdommer i 1982 som opptar flest sider. I 1982 var huset i kommunalt eie, for å hindre riving på grunn av dets historiske betydning. Den såkalte BZ-bevegelsen som hadde sin ekvivalent i Ungmob og Blitz her hjemme, ga huset et nytt navn, Ungeren. Karker har funnet fram til flere som var med på å vinne råderetten over huset den gang. De bidrar med spennende røverhistorier med stor underholdningsverdi. Sjøl om mye nok mangler eller er bevisst utelatt, presenterer Karker et imponerende resymè av det politiske og kulturelle mangfoldet rundt huset gjennom åras løp.

Sjøl om forfatteren har sin bakgrunn i en borgerlig dansk avis, er han bare unntaksvis for rask til å heve pekefingeren. Det skal sies at de tidvis svært voldelige kampene rundt huset ikke likner på noe vi kjenner fra Norge. Karker gjør heller ingen forsøk på å skjønnmale Faderhuset, den religiøse sekta som kjøpte huset av København Kommune med mål om å kaste ut ungdommene. Tvert i mot beskriver han dem som ei farlig og indoktrinerende sekt, styrt med jernhånd av en karismatisk leder. Forfatterens underliggende moralske dom faller til Ungerens fordel når han resiterer banneret aktivistene hang på husveggen da salget blei kjent: «Til salgs. Inkluderer 500 steinkastende voldspsykopater fra helvete!»

Bokas rike bildegalleri fortjener også ros. Knapt ei eneste side er uten illustrasjoner. Det gjør boka ekstra flott å bla i. Karker har funnet fram haugevis av bilder fra husets lange og brokete historie. Vi får ta del i doven lykke over en bajer i haven, energiske pønkkonserter og brennende biler i Københavns gater. Vi tas også med til Ground 69, som aktivistene kaller tomta der huset stod fram til i fjor høst. Kanskje er det nettopp bildene av det åpne krateret midt på livlige Nørrebro som inspirerer til å kjempe for vårt hjemlige Blitz, neste gang det trues av politikernes strømlinjeforma kulturpolitikk.

Da sosialdemokratenes overborgermester Egon Weidekamp gikk av i 1989, uttalte han at det bare var to ting han angra på i sin tid som overborgermester; «At jeg var med på å fjerne sporvognene og at jeg ga bz'erne et ungdomshus». Det vitner om at ungdommen på Nørrebro har gjort noe riktig.