Drømmen om Norden

Fisk, olje og nordisk samarbeid er ingrediensene for en ny fremtid, mener det skotske ja-folket.

En historie som har vært hyppig gjenfortalt i debatten om Skottlands framtid handler om Jo Grimond, parlamentsmedlem for Shetland og Orknøyene. Da representanten ble bedt om å oppgi nærmeste jernbanestasjon på et reiseregningsskjema, skrev han som sant er: «Bergen, Norway». Den geografiske nærheten, og de mange fellestrekkene mellom Skottland og Norden spiller en viktig rolle i debatten om landets framtid.

18. september får skottene endelig svare på det enkle spørsmålet: Bør Skottland bli et selvstendig land? En meningsmåling offentliggjort 6. september viste for første gang et flertall for ja-siden: 51 prosent ja mot 49 prosent nei. Etter at målingene lenge har vist flertall mot uavhengighet, ser det ut til at ja-siden nå er den med størst momentum. Der nei-sidens budskap i hovedsak handler om at en vet hva en har men ikke hva en får, begeistrer ja-siden med sine vyer om en skotsk velferdsstat av nordisk type.

Den viktigste aktøren på ja-siden er sentrum-venstre-partiet Scottish National Party (SNP). Ved forrige valgtil det skotske parlamentet ble SNP suverent størst med over 45 prosent av stemmene, og kunne dermed danne den første flertallsregjeringen siden parlamentet ble opprettet i 1999.

Men i bakgrunnen virkerogså tenketanken Nordic Horizons, ledet av den karismatiske journalisten Lesley Riddoch, som har hatt stor innflytelse på ja-kampanjens orientering mot Norden. Riddoch peker på de mange historiske, kulturelle, geografiske og politiske likhetene mellom Skottland og de nordiske landene, og snakker varmt om de nordiske velferdsmodellene. Norge er selve kroneksemplet på at små land ikke bare kan være levedyktige, men også kan gjøre suksess. Nordic Horizons har lenge vært en pådriver for økt kontakt med Norden.

Skottland har 5,3 millioner innbyggere. De er en kystnasjon med lang kystlinje, akkurat som Norge. Og Skottland har olje. De fant sin omtrent samtidig med oss. Nær 90 prosent av den britiske oljen finnes i Skottland, men britene har verken handlingsregel eller oljefond. Mange på ja-siden skjeler til Norges forvaltning av oljeformuen. Det er nok utenkelig at allede framtidige oljeinntektene vil forbli i Skottland i tilfelle løsrivelse. Men ja-siden bruker likevel Norge som en modell på hvordan et oljefinansiert Skottland kan komme til å se ut. Norge vil selvsagt bli en interessant samarbeidspartner i olje- og energipolitiske spørsmål.

Kan et lite land som Skottland skape nok arbeidsplasser og en robust nok økonomi til å klare seg på egen hånd? Kan Skottland kopiere den nordiske modellen? Angus Robertson, parlamentsmedlem for SNP og leder av ja-kampanjen mener det. Han peker på at Skottland har fisk og olje og er ledende på fornybar energi. Skottene er et velutdannet og ressursrikt folk som er ivrig etter å samarbeide med sine naboer i nord. Men så lenge utenrikspolitikken styres fra Westminster er det vanskelig årealisere det fulle potensialet i et partnerskap med de nordiske landene. Det hører til sjeldenhetene at britiske statsministre eller statsråder drar på lengre besøk til Skandinavia. Dét vil Robertson og hans kolleger gjerne endre på.

For å knytte Skottland tettere til Norden, og for å oppnå mer samarbeid på områder som forsvar, energiutvikling og klimapolitikk, tar ja-siden også til orde for et mer institusjonalisert samarbeid. Både Nordic Horizons og SNP ønsker skotsk medlemskap i Nordisk råd. Hvor interessant Skottland vil være for Nordisk råd avhenger nok av hva slags «sluttpakke» de får med seg etter en eventuell løsrivelse, men mye tyder på at døra står på gløtt. Ja-siden vil også at Skottland forblir medlem i EU, FN, Nato og OECD. Utsiktene til å kunne føre en egen utenrikspolitikk later til å tilfredsstille ønsket om mer selvstyre.

Det er spørsmålet om økonomien som skaper mest frykt for et brudd. Men ja-siden har greid å roe ned noe av den største frykten. Pundet blir, forsikrer de, og Bank of England forblir landets sentralbank. Avklaringen om at ingen risikerer å miste pensjonsrettigheter ble også et tungt skudd for baugen for nei-siden.

På andre områder har ja-siden snudd usikkerheten i motsatt retning. De advarer mot at et nei kan bety kutt i uføretrygden, privatisering av helsevesenet og slutt for gratis høyere utdanning. Siden de fikk selvstyre har skottene selv hatt kontroll over helsevesenet. Vissheten om at England har privatisert sitt helsevesen bit for bit gir mange tro på egen styringsdyktighet. Ja-sidens oppsving kan leses som en reaksjon mot årevis med nyliberalisme og privatisering.

Labour-velgerne kommer til å bli tungen på vektskålen. Ja-oppslutningen blant dem har steget fra 18 til 30 prosent siste måned, ifølge YouGov. Ved forrige valg til det britiske parlamentet fikk de konservative 16.7 prosent av stemmene i Skottland. Liberaldemokratene fikk 18.9 prosent, mens Labour fikk solide 42 prosent. SNP ble større enn begge regjeringspartiene med sine 19.9 prosent.

Mange hevder det er et demokratisk paradoks at Skottland regjeres av partier uten oppslutning i landets velgermasse, og peker på at skottene bare sender ett konservativt parlamentsmedlem til London. Likevel er Labour offisielt mot løsrivelse. Men stadig flere av velgerne deres lar seg besnære av drømmen om inntreden i det vellykkede Norden.

Ingen vet hvordan en selvstendig skotsk stat vil se ut eller fungere. Ei heller hva resultatet i folkeavstemningen blir. En knepen ja-seier er ikke lenger helt usannsynlig. Noe er i alle fall sikkert: dersom skottene sier ja 18. september vil det forandre Europa for alltid. Ikke bare vil det bety starten på slutten for det britiske imperiet, og ikke bare vil vi måtte tenke nytt om Norden som politisk konsept, men Skottlands farvel til Storbritannia vil tjene som eksempel på at fredelig og demokratisk løsrivelse er mulig. Det vil skape alvorlig hodebry for statsledere i andre land der nasjonale minoriteter ønsker større selvbestemmelse eller uavhengighet.

Publisert i Klassekampen 11.09.2014.

ETAs brysomme våpenhvile

4. september erklærte den væpnede baskiske separatistbevegelsen ETA en ensidig våpenhvile. Dermed er det foreløpig slutt på Europas lengstlevende væpnede konflikt. Men har spanjolenes lunkne respons andre årsaker enn sunn skepsis?

Da organisasjonen Euskadi Ta Askatasuna (ETA) ble dannet i 1959, var det som en reaksjon på Franco-fascismens forsøk på å utslette alt som kunne minne om baskisk identitet. Nasjonale uttrykk som det baskiske språket og flagget var strengt forbudt. ETA ble i utgangspunktet dannet som en undergrunnsbevegelse for studier av det baskiske språket, men regimets beinharde undertrykking av baskere førte til at de unge medlemmene brøt med det konservative nasjonalistpartiet Partido Nacionalista Vasco (PNV) og startet en væpnet motstandskamp, ikke ulik den vi kjenner fra Norge under annen verdenskrig. Tusener av baskere ble henrettet under og etter den spanske borgerkrigen, og enda flere ble kastet i fengsel. Baskernes væpnede motstand mot fascismen fikk relativt mye sympati i store deler av det internasjonale samfunn.

Det skulle også bli ETA som forårsaket begynnelsen på slutten for det førti år lange diktaturet, da organisasjonen tok livet av Francos utpekte etterfølger, Luis Carrero-Blanco. Mange av deres internasjonale støttespillere lot seg overraske over at ETA fortsatte den væpnede kampen etter regimets fall og innføringen av demokratisk styresett, men for de baskiske separatistene var det lite som endret seg med demokratiseringen. ETAs mål var, og forble, en sjølstendig baskisk stat.

Den spanske statens opptreden overfor den baskiske nasjonalismen under og etter overgangen til demokrati fungerte skjerpende på konflikten. Viktige demokratiske bærebjelker som rettssikkerhet, ytringsfrihet og organisasjonsfrihet ble satt til side i kampen mot de baskiske separatistene. Det unge demokratiet ble satt på en alvorlig prøve da det ble kjent at det spanske sosialistpartiet PSOE sto bak organiseringen av Grupos Antiterroristas de Liberación, en paramilitær organisasjon som gjennomførte en serie utenomrettslige henrettelser av baskere gjennom 1980-tallet. Flere av ofrene viste seg å være uskyldige mennesker uten tilknytting til ETA, enkelte andre var involvert i forhandlinger med PSOEs egen regjering da de ble drept. Sammen med torturanklager, stenging av aviser og radiokanaler og de siste årenes voldsomme kriminaliseringskampanje mot den baskiske venstresiden, var den spanske statens «skitne krig» et avgjørende argument og motiv for å fortsette den væpnede kampen.

ETA har også tidligere erklært våpenhvile, i 1998 og 2006, i forbindelse med forhandlinger med spanske myndigheter. Begge gangene brøt forhandlingene sammen, og ga grobunn for fortsatt uforsonlighet og mistillit mellom partene. Særlig bruddet i 2006 minsket troen på en diplomatisk løsning. Da samtalene som inkluderte både ETA og organisasjonens påståtte politiske fløy, partiet Batasuna, brøt sammen, reagerte spanjolene med å arrestere hele Batasunas lederskap og siktet dem etter terrorparagrafen. Dette til tross for at den havarerte prosessen med all tydelighet viste at Batasuna ikke var i stand til å instruere sine bevæpnede meningsfeller. Hendelsen vakte voldsomme internasjonale reaksjoner, men ledet til det endelige forbudet mot partiet.

Mye er annerledes denne gangen. ETA er mer marginalisert enn noensinne. Deres tradisjonelle støttespillere har lagt et voldsomt press på organisasjonen for å få slutt på den væpnede kampen. Batasuna har for første gang offentlig oppfordret ETA til å legge ned våpnene. Men det betydelige oppsvinget i nasjonalismen i Spanias øvrige autonome regioner, framfor alt i Catalonia, vil også ha stor betydning for Baskerlands politiske framtid.

Etter at forhandlingene brøt sammen i 2006, anla statsminister José Luis Rodríguez Zapatero en historisk knallhard linje mot de baskiske separatistene. Alle invitasjoner til dialog har siden blitt bryskt avvist. I tillegg intensiverte han etterforskningsarbeidet mot gruppen, og fikk satt mange viktige nøkkelpersoner bak lås og slå. Zapatero har tidligere blitt kritisert av rivalene i høyrepartiet Partido Popular for å opptre ettergivende overfor ETA, derfor vil det bety viktig politisk kapital for PSOE hvis våpenhvilen blir endelig. Da vil Zapatero bli husket som lederen som tvang de baskiske opprørerne i kne. Likevel har responsen fra Madrid vært alt annet enn positiv. Den ene uttalelsen har overgått den andre i tvil, skepsis og mismot. Strategisk representerer nemlig våpenhvilen tunge utfordringer for det spanske lederskapet.

Samtidig som den væpnede kampen for en baskisk stat ser ut til å være over, har den fredelige kampanjen for katalansk sjølstyre aldri stått sterkere. Finanskrisa har ført til at en økende majoritet i det relativt velstående Catalonia ønsker å styrke sitt allerede betydelige sjølstyre, i tråd med Zapateros valgløfte om økt innflytelse for Spanias autonome regioner fra 2004. Dette løftet er nå i ferd med å innhente ham. Ikke bare reiste han, for så å knuse, forhåpningene hos de baskiske og katalanske nasjonalistene. Han vekket også til live den spanske nasjonalismen som alltid lusker i skyggene av spansk politikk, som et spøkelse fra Franco-tida. Resultatet er et nytt politisk terreng Zapatero vil få vansker med å navigere i.

Forbudet mot Batasuna har vært begrunnet med en streng tolkning av «enten er du med oss, eller så er du med terroristene»-doktrinen. Omkvedet fra domstolene så vel som innenriksministeriet har vært at hvis Batasuna fordømmer ETAs terror, vil partiet bli lovlig igjen. Når Batasuna nå tillegges mye av æren for at ETA legger ned våpnene, vil det være vanskelig å opprettholde forbudet. Batasuna er, til tross for assosiasjonen til ETA, et parti med relativt stor støtte i de spansk-baskiske områdene. Ved valget til den baskiske nasjonalforsamlingen i mars i fjor fikk partiet 10 prosent av stemmene, selv om alle på forhånd visste at stemmene ville bli annullert. På sitt beste har Batasuna hatt en oppslutning på 20 prosent. Frigjort fra utryggheten forbundet med ETA vil partiet kunne bli en betydelig politisk kraft med uavhengighet fra Spania som et legitimt og populært krav.

ETAs våpenhvile kan bety begynnelsen på en politisk stabilisering som vil kunne føre Batasuna tilbake til de politiske institusjonene. Zapateros nye utfordring blir i så fall å måtte forholde seg til separatistene som en politisk bevegelse i motsetning til et kriminalitetsproblem. Dersom Batasuna trekker lærdom av den katalanske uavhengighetsbevegelsens framdrift, kan Zapateros tilsynelatende seier over ETA bli en vanskelig verkebyll for sentralregjeringen i Madrid.

Publisert på Modkraft.dk 9. september 2010 og i Rødt! - marxistisk tidsskrift nr. 4 2010.