Jeg spiller nesten utelukkende musikk fra nettet. De rundt tusen cd-platene min står for det meste urørt i et hjørne av stua, som et støvete monument over en bransje tiden har løpt fra. Måten vi lytter til musikk på er i rask endring. Albumformatet taper terreng til ulike streamingtjenester som lar lytteren plukke ut de enkeltlåtene han liker best. Artister som anser sine album som helhetlige kunstverk har derfor måttet sloss mot egne plateselskap for å hindre at platene legges ut på for eksempel Spotify. En kan sikkert kalle det håpløs nostalgi, men den gamle måten å handle, samle og lytte til musikk på hadde også sine kvaliteter.
Da jeg som skinnjakkekledd tenåring for alvor begynte å fatte interesse for musikk var all jordisk lykke forbundet med en helgetur til Oslo og det å kunne stikke innom den vesle platebutikken Tiger i Hammersborggata 18. Tiger hadde spesialisert seg på pønk og hardcore og bød på musikalske skatter en bare kunne glemme å finne på Platekompaniet eller hos de andre store kjedebutikkene.
Bak disken sto Tor Andre Knudsen, en fyr med en sjelden treffsikkerhet hva angikk andre menneskers musikksmak. Mannen hadde virkelig talent for å pushe plater. Med mine tidligere kjøp og stadige hunger etter ny og spennende musikk i bakhodet introduserte han meg for kanadiske Nomeansno. En vinterdag på midten av nittitallet spaserte jeg ut av Tiger med plata Mama av Nomeansno i baklomma, uvitende om at det skulle bli den eneste skiva jeg kom til å høre på den neste måneden.
Da Mama ble spilt inn bestod Nomeansno utelukkende av brødrene Rob og John Wright. Senere har andre medlemmer kommet og gått, men gruppas bærebjelke har hele veien vært brødrene Wright. Deres første album er vanskelig å plassere. Det er ikke hardcore, det er ikke pønk og det er ikke jazz, men det har elementer fra alle sjangerne. Enkelte hevder at Mama egentlig er det første albummet som kan klassifiseres som math rock, en sjanger som kjennetegnes av komplekse og atypiske rytmiske strukturer, dissonerende akkorder og kantete melodier.
Det mest særegne med Mama, og som gir plata et helt spesielt sound, er det uvanlige grepet at mesteparten av låtmaterialet er bygget opp helt uten gitar. Rob Wrights stramme bassganger er imidlertid så insisterende at en lett glemmer savnet av gitar. Den vigorøse bassen og Johns livlige perkusjon bærer låtene helt fint på egen hånd og blir langt mer enn bare rytmiske komponenter.
Band som bevisst går inn for å blande sjangere lykkes sjelden, men de tunge jazzinnslagene på Mama fungerer aldeles glimrende. Nomeansno har også senere bevist at de behersker slike sjangeroverskridelser, blant annet gjennom en meget vellykket cover av Miles Davis’ Bitches brew. Brødrene Wrights fascinasjon for jazz er tydelig allerede på debutskiva. Tekstene derimot, er humoristiske, fulle av beksvart satire, og ikke uten spor av politisk brodd. Knallsterke låter som We are the chopped, My room mate is turning into a monster og Rich Guns fyller hele rommet med en apokalyptisk stemning og skildrer et kaldt samfunn der enkeltmennesket er overlatt til seg selv. Den dag i dag får jeg frysninger langt nedover ryggen av disse låtene.
Mama er på alle måter et usannsynlig album. Det ble spilt inn med veldig lite penger på veldig liten tid. Plata ble opprinnelig trykket i et opplag på 500 eksemplarer som ble distribuert av bandet selv. Da trykkeriet gikk konkurs noen år senere regnet bandmedlemmene innspillingen som tapt. Albummets notoriske utilgjengelighet medvirket i et helt tiår til at det fikk status som en slags hellig gral blant platesamlere. Likevel er det blant bandets hardcore fans regnet som et temmelig middelmådig album og egentlig mest en kuriositet. Mye av forklaringen skyldes nok at Rob Wrights dype, rallende barrytonrøst som fansen har lært seg å elske, låter skjærende lys og helt annerledes på dette albummet. Det er også en langt mer eksperimentell plate enn bandets senere album som beveger seg over i retning av mer konvensjonell pønk.
På coveret til min utgave beskriver Rob Wright hvordan plata fikk nytt liv etter å ha vært ansett som tapt i mange år: «På grunn av en mirakuløs serie av hemmelighetsfulle hendelser, som jeg etter hvert skal beskrive i romanform, ble de originale mastertapene funnet igjen og vi bestemte oss for å gi den ut på nytt – så her er den».
Nomeansno, som ellers er kjent som et av musikkbransjens minst businessmindede band, sørget med re-utgivelsen av Mama for at en ny gruppe undergrunnsfølgere, undertegnede inkludert, fikk stifte bekjentskap med et av pønkhistoriens beste og mest undervurderte album.
Bebrillede gamle gubber som spiller bissar jazzpønk er ikke hverdagskost. Så har Nomeansno heller aldri hatt noe stort kommersielt gjennombrudd. De later imidlertid til å være måtelig tilfreds med å ha oppnådd kultstatus i nord-amerikanske og europeiske undergrunnsmiljøer hvor de har bygget seg opp en beskjeden, men lojal tilhengerskare. I små uavhengige platesjapper over hele Europa har det stått gamle ringrever som Tor Andre bak disken og pusja platene deres på sulten ungdom.
I dag er disse profesjonelle diggerne en døende rase. Deres måte å tilegne seg kunnskap om musikk på, og gleden over å dele den, vil forsvinne med dagens øyeblikksbaserte lyttevaner. Likevel vil jeg driste meg til å hevde at det er en liten tragedie at Mama er en av stadig færre plater som ikke er tilgjengelig på streamingtjenestene Spotify og Wimp. Men hos Tiger i Hammersborggata har de den fortsatt. På vinyl.
