Sider

Viser innlegg med etiketten musikk. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten musikk. Vis alle innlegg

tirsdag 9. juli 2013

En slags nekrolog

Nomeansnos Mama (1982) er et av pønkunderskogens mest undervurderte album. Det fortjener å hentes fram fra glemselen tredve år etter utgivelsen fordi det representerer en måte å nyte musikk på som er i ferd med å dø ut.

Jeg spiller nesten utelukkende musikk fra nettet. De rundt tusen cd-platene min står for det meste urørt i et hjørne av stua, som et støvete monument over en bransje tiden har løpt fra. Måten vi lytter til musikk på er i rask endring. Albumformatet taper terreng til ulike streamingtjenester som lar lytteren plukke ut de enkeltlåtene han liker best. Artister som anser sine album som helhetlige kunstverk har derfor måttet sloss mot egne plateselskap for å hindre at platene legges ut på for eksempel Spotify. En kan sikkert kalle det håpløs nostalgi, men den gamle måten å handle, samle og lytte til musikk på hadde også sine kvaliteter.

Da jeg som skinnjakkekledd tenåring for alvor begynte å fatte interesse for musikk var all jordisk lykke forbundet med en helgetur til Oslo og det å kunne stikke innom den vesle platebutikken Tiger i Hammersborggata 18. Tiger hadde spesialisert seg på pønk og hardcore og bød på musikalske skatter en bare kunne glemme å finne på Platekompaniet eller hos de andre store kjedebutikkene.

Bak disken sto Tor Andre Knudsen, en fyr med en sjelden treffsikkerhet hva angikk andre menneskers musikksmak. Mannen hadde virkelig talent for å pushe plater. Med mine tidligere kjøp og stadige hunger etter ny og spennende musikk i bakhodet introduserte han meg for kanadiske Nomeansno. En vinterdag på midten av nittitallet spaserte jeg ut av Tiger med plata Mama av Nomeansno i baklomma, uvitende om at det skulle bli den eneste skiva jeg kom til å høre på den neste måneden.


Da Mama ble spilt inn bestod Nomeansno utelukkende av brødrene Rob og John Wright. Senere har andre medlemmer kommet og gått, men gruppas bærebjelke har hele veien vært brødrene Wright. Deres første album er vanskelig å plassere. Det er ikke hardcore, det er ikke pønk og det er ikke jazz, men det har elementer fra alle sjangerne. Enkelte hevder at Mama egentlig er det første albummet som kan klassifiseres som math rock, en sjanger som kjennetegnes av komplekse og atypiske rytmiske strukturer, dissonerende akkorder og kantete melodier.

Det mest særegne med Mama, og som gir plata et helt spesielt sound, er det uvanlige grepet at mesteparten av låtmaterialet er bygget opp helt uten gitar. Rob Wrights stramme bassganger er imidlertid så insisterende at en lett glemmer savnet av gitar. Den vigorøse bassen og Johns livlige perkusjon bærer låtene helt fint på egen hånd og blir langt mer enn bare rytmiske komponenter.

Band som bevisst går inn for å blande sjangere lykkes sjelden, men de tunge jazzinnslagene på Mama fungerer aldeles glimrende. Nomeansno har også senere bevist at de behersker slike sjangeroverskridelser, blant annet gjennom en meget vellykket cover av Miles Davis’ Bitches brew. Brødrene Wrights fascinasjon for jazz er tydelig allerede på debutskiva. Tekstene derimot, er humoristiske, fulle av beksvart satire, og ikke uten spor av politisk brodd. Knallsterke låter som We are the chopped, My room mate is turning into a monster og Rich Guns fyller hele rommet med en apokalyptisk stemning og skildrer et kaldt samfunn der enkeltmennesket er overlatt til seg selv. Den dag i dag får jeg frysninger langt nedover ryggen av disse låtene.

Mama er på alle måter et usannsynlig album. Det ble spilt inn med veldig lite penger på veldig liten tid. Plata ble opprinnelig trykket i et opplag på 500 eksemplarer som ble distribuert av bandet selv. Da trykkeriet gikk konkurs noen år senere regnet bandmedlemmene innspillingen som tapt. Albummets notoriske utilgjengelighet medvirket i et helt tiår til at det fikk status som en slags hellig gral blant platesamlere. Likevel er det blant bandets hardcore fans regnet som et temmelig middelmådig album og egentlig mest en kuriositet. Mye av forklaringen skyldes nok at Rob Wrights dype, rallende barrytonrøst som fansen har lært seg å elske, låter skjærende lys og helt annerledes på dette albummet. Det er også en langt mer eksperimentell plate enn bandets senere album som beveger seg over i retning av mer konvensjonell pønk.

På coveret til min utgave beskriver Rob Wright hvordan plata fikk nytt liv etter å ha vært ansett som tapt i mange år: «På grunn av en mirakuløs serie av hemmelighetsfulle hendelser, som jeg etter hvert skal beskrive i romanform, ble de originale mastertapene funnet igjen og vi bestemte oss for å gi den ut på nytt – så her er den».

Nomeansno, som ellers er kjent som et av musikkbransjens minst businessmindede band, sørget med re-utgivelsen av Mama for at en ny gruppe undergrunnsfølgere, undertegnede inkludert, fikk stifte bekjentskap med et av pønkhistoriens beste og mest undervurderte album.

Bebrillede gamle gubber som spiller bissar jazzpønk er ikke hverdagskost. Så har Nomeansno heller aldri hatt noe stort kommersielt gjennombrudd. De later imidlertid til å være måtelig tilfreds med å ha oppnådd kultstatus i nord-amerikanske og europeiske undergrunnsmiljøer hvor de har bygget seg opp en beskjeden, men lojal tilhengerskare. I små uavhengige platesjapper over hele Europa har det stått gamle ringrever som Tor Andre bak disken og pusja platene deres på sulten ungdom.

I dag er disse profesjonelle diggerne en døende rase. Deres måte å tilegne seg kunnskap om musikk på, og gleden over å dele den, vil forsvinne med dagens øyeblikksbaserte lyttevaner. Likevel vil jeg driste meg til å hevde at det er en liten tragedie at Mama er en av stadig færre plater som ikke er tilgjengelig på streamingtjenestene Spotify og Wimp. Men hos Tiger i Hammersborggata har de den fortsatt. På vinyl.

torsdag 2. august 2012

Beväpna er (med vingar)


Etter en over tredve år lang musikerkarriere er diskografien hans som et monument over svensk rockhistorie. Torsdag inntar Thåström den norske opera.
Det var vi som skulle stå längst fram/
när hela skiten bara sa pang pang pang/
Det var vi som skulle skriva vår egen bibel/
Det var vi som hette Haters i en dag/

I april 1977 forberedte svensk politi seg på en større aksjon mot et nettverk av militante venstreorienterte ledet av den vest-tyske terroristen Norbert Kröcher. Gjennom overvåking hadde politiet avslørt at Kröcher planla å kidnappe Sveriges daværende justisminister Anne Greta Lejon. I «Operation Leo» som politiet døpte den, ble Kröcher omtalt med kodenavnet Ebba. Da terroristen var arrestert, gikk koden Ebba Grön ut på politiradioen. Det var det flere enn lovens lange arm som fikk med seg. Dager i forveien hadde Joakim Thåström, Gunnar Ljungstedt og Lennart Eriksson dannet bandet The Haters. De unge forstadspønkerne var så fascinert over hendelsene de overhørte på politiradioen at de endret navnet på gruppa til nettopp Ebba Grön. 

Da Ebba Grön debuterte med singelen Antirock i 1978 var hitlistene dominert av ABBA, Bee Gees og svenske danseband. Med en utpreget venstreradikal agenda og røtter i proggbevegelsen slo Ebba Grön ned som ei bombe i svensk musikkliv. Ebba Grön covret Blå Tåget, turnerte med Dag Vag og sang om opprør og sosiale problemer i Stockholms forsteder. Ebba Grön bød dessuten på mer enn pønkens gjennomsnittlige fuck you. Pakket inn i raske gitarriff, gjerne akkopagnert med både blåsere og akustisk gitar leverte de rå, melodiøs samtidsdiagnose med stor appell hos den oppvoksende slekt. I Ebba Gröns univers var det også rom for sårhet og melankoli. Som tekstforfatter tok Thåström tidsånden på kornet og satte ord på en hel generasjon av rotløs ungdoms følelser og lengsler. Og ikke minst - Joakim Thåström kunne synge.


Jappetida tok livet av Ebba Grön. Etter tre album var det slutt, og bandet sendte ut følgende pressemelding: «Efter fem års spelande lägger vi av. Beslutet är taget med största enighet och i största samförstånd. Alla planerade produktioner och turnéer inställs. Beslutet gäller med omedelbar verkan. All ryktesspridning i frågan är osann. Ebba Grön vill ge ett speciellt tack till Mona Tumba, Zarah Leander, Efel Records, Gud, Krigsmakten och Systemet för all inspiration. Ebba Grön tackar också den publik som svettats med oss genom åren. Kampen går vidare: 1, 2, 3, 4, SLUT!!»

Fra asken av Ebba Grön steg post-pønkbandet Imperiet opp som en fugl fønix. Debutsingelen Vad pojkar vill ha ble utgitt under navnet Rymdimperiet, et navn som spilte på den svenske tittelen på Star Wars-klassikeren The empire strikes back. Da førstealbumet Rasera kom ut i 1983 var navnet imidlertid forkortet til Imperiet.

Med Imperiet beveget Thåström seg over i mer tidsriktig post-pønk med tunge innslag av synth og elektronikske elementer. Tekstene var stadig politiske, om enn noe mer kryptiske, men musikken langt mer tilgjengelig. Andreplata Blå himlen blues traff det svenske folkhemmet midt i mellomgølvet og Imperiet ble snart Sveriges ledende rockegruppe. Med fryktløse adapsjoner av svenske nasjonalskatter som Evert Taubes Briggen Bluebird av Hull og Bellmanns Märk hur vår skugga etablerte Imperiet seg som et band med en ufravikelig plass i svensk rockhistorie.


Etter den formidable suksessen i hjemlandet forsøkte Imperiet å slå gjennom internasjonalt med tekster på engelsk. Det gikk slett ikke så bra. Bandet ble kastet ut i interne stridigheter og gikk i oppløsning i 1988. Thåström slapp deretter to soloplater med en viss suksess, med låtmateriale som minnet om Imperiet men som også ga et frampek til hans neste prosjekt. På begynnelsen av nittitallet pakket Thåström kofferten, flyttet til Amsterdam og startet industrirockbandet Peace Love and Pitbulls.

Peace Love and Pitbulls er antakelig det minst tilgjengelige bandet Thåström har spilt i, men samtidig kanskje det mest Thåströmske. Den illsinte, støyende, elektriske industrirocken var temmelig «svårlyssnat» for å bruke hans egne ord, men selv har han framhevet denne perioden som den beste han har opplevd som musiker, ved siden av ungdomsårene i Ebba Grön.

PLP hentet inspirasjon fra 80-tallets synthrock, fra tysk industrirock og fra metallsjangeren, og leverte låter betydelig hardere enn noe annet Thåström har befattet seg med. Dette begrenset bandets gjennomslagskraft og Peace Love and Pitbulls opplevde aldri noe stort kommersielt gjennombrudd. Selv Thåströms mest lojale fans i Sverige var skeptiske til det nye uttrykket. Likevel oppnådde bandet en viss anerkjennelse i undergrunnsmiljøer og ble inspirasjonskilde for større artister som for eksempel sjokkrocker Marilyn Manson.

Å kunne slå seg fullstendig løs uten hensyn til salgbarhet ser ut til å ha betydd mye for Thåströms modning som låtskriver.Etter tre album var det slutt også for Peace Love And Pitbulls og Thåström vendte tilbake til svenske låter. Hans tredje sololalbum Det är ni som är dom konstiga, det är jag som er normal (1999) ble hans definitive gjennombrudd som soloartist. Plata toppet de svenske hitlistene og sementerte Thåströms udødelighet som artist. Rotløsheten og den stadige flukten til utlandet har med tiden gjort Thåström mer selvsikker både som musiker og tekstforfatter.


Melankolske, poetiske og svartsynte rockeballader ble stilarten Thåström slo seg til ro med, og som han har brukt de siste årene på å rendyrke gjennom album som Skeboksvarnsv. 209 (2005), Kärlek är for dom (2009) og Beväpna dig med vingar (2012). De samfunnskritiske tekstene fra Ebba Grön og Imperiet-tida er erstattet med mer personlige tekster om tilhørighet, identitet og oppvekst. Dette nye formatet går stadig rett hjem hos medelsvensson såvel som her hjemme.  

Hva skaper en rockelegende som Joakim Thåström? Oppskriften består blant annet av en uvanlig treffsikker sjangerbevissthet kombinert med et stadig ønske om utvikling og jakt etter nye uttrykk. Thåström har framstått som en uredd artist som ofte har slått til med noe grensesprengende på nøyaktig riktig tidspunkt. Veien fra Ebba Grön-hiten Beväpna är til den selvransakende balladen Beväpna dig med vingar fra hans foreløpig siste album er brolagt med svensk rockhistorie. Det er kanskje her vi finner den viktigste årsaken til Thåströms legendestatus. Halve Sveriges befolkning har rett og slett vokst opp med musikken hans.

Publisert i Klassekampen 02.08.2012.