En slags nekrolog

Nomeansnos Mama (1982) er et av pønkunderskogens mest undervurderte album. Det fortjener å hentes fram fra glemselen tredve år etter utgivelsen fordi det representerer en måte å nyte musikk på som er i ferd med å dø ut.

Jeg spiller nesten utelukkende musikk fra nettet. De rundt tusen cd-platene min står for det meste urørt i et hjørne av stua, som et støvete monument over en bransje tiden har løpt fra. Måten vi lytter til musikk på er i rask endring. Albumformatet taper terreng til ulike streamingtjenester som lar lytteren plukke ut de enkeltlåtene han liker best. Artister som anser sine album som helhetlige kunstverk har derfor måttet sloss mot egne plateselskap for å hindre at platene legges ut på for eksempel Spotify. En kan sikkert kalle det håpløs nostalgi, men den gamle måten å handle, samle og lytte til musikk på hadde også sine kvaliteter.

Da jeg som skinnjakkekledd tenåring for alvor begynte å fatte interesse for musikk var all jordisk lykke forbundet med en helgetur til Oslo og det å kunne stikke innom den vesle platebutikken Tiger i Hammersborggata 18. Tiger hadde spesialisert seg på pønk og hardcore og bød på musikalske skatter en bare kunne glemme å finne på Platekompaniet eller hos de andre store kjedebutikkene.

Bak disken sto Tor Andre Knudsen, en fyr med en sjelden treffsikkerhet hva angikk andre menneskers musikksmak. Mannen hadde virkelig talent for å pushe plater. Med mine tidligere kjøp og stadige hunger etter ny og spennende musikk i bakhodet introduserte han meg for kanadiske Nomeansno. En vinterdag på midten av nittitallet spaserte jeg ut av Tiger med plata Mama av Nomeansno i baklomma, uvitende om at det skulle bli den eneste skiva jeg kom til å høre på den neste måneden.

Da Mama ble spilt inn bestod Nomeansno utelukkende av brødrene Rob og John Wright. Senere har andre medlemmer kommet og gått, men gruppas bærebjelke har hele veien vært brødrene Wright. Deres første album er vanskelig å plassere. Det er ikke hardcore, det er ikke pønk og det er ikke jazz, men det har elementer fra alle sjangerne. Enkelte hevder at Mama egentlig er det første albummet som kan klassifiseres som math rock, en sjanger som kjennetegnes av komplekse og atypiske rytmiske strukturer, dissonerende akkorder og kantete melodier.

Det mest særegne med Mama, og som gir plata et helt spesielt sound, er det uvanlige grepet at mesteparten av låtmaterialet er bygget opp helt uten gitar. Rob Wrights stramme bassganger er imidlertid så insisterende at en lett glemmer savnet av gitar. Den vigorøse bassen og Johns livlige perkusjon bærer låtene helt fint på egen hånd og blir langt mer enn bare rytmiske komponenter.

Band som bevisst går inn for å blande sjangere lykkes sjelden, men de tunge jazzinnslagene på Mama fungerer aldeles glimrende. Nomeansno har også senere bevist at de behersker slike sjangeroverskridelser, blant annet gjennom en meget vellykket cover av Miles Davis’ Bitches brew. Brødrene Wrights fascinasjon for jazz er tydelig allerede på debutskiva. Tekstene derimot, er humoristiske, fulle av beksvart satire, og ikke uten spor av politisk brodd. Knallsterke låter som We are the chopped, My room mate is turning into a monster og Rich Guns fyller hele rommet med en apokalyptisk stemning og skildrer et kaldt samfunn der enkeltmennesket er overlatt til seg selv. Den dag i dag får jeg frysninger langt nedover ryggen av disse låtene.

Mama er på alle måter et usannsynlig album. Det ble spilt inn med veldig lite penger på veldig liten tid. Plata ble opprinnelig trykket i et opplag på 500 eksemplarer som ble distribuert av bandet selv. Da trykkeriet gikk konkurs noen år senere regnet bandmedlemmene innspillingen som tapt. Albummets notoriske utilgjengelighet medvirket i et helt tiår til at det fikk status som en slags hellig gral blant platesamlere. Likevel er det blant bandets hardcore fans regnet som et temmelig middelmådig album og egentlig mest en kuriositet. Mye av forklaringen skyldes nok at Rob Wrights dype, rallende barrytonrøst som fansen har lært seg å elske, låter skjærende lys og helt annerledes på dette albummet. Det er også en langt mer eksperimentell plate enn bandets senere album som beveger seg over i retning av mer konvensjonell pønk.

På coveret til min utgave beskriver Rob Wright hvordan plata fikk nytt liv etter å ha vært ansett som tapt i mange år: «På grunn av en mirakuløs serie av hemmelighetsfulle hendelser, som jeg etter hvert skal beskrive i romanform, ble de originale mastertapene funnet igjen og vi bestemte oss for å gi den ut på nytt – så her er den».

Nomeansno, som ellers er kjent som et av musikkbransjens minst businessmindede band, sørget med re-utgivelsen av Mama for at en ny gruppe undergrunnsfølgere, undertegnede inkludert, fikk stifte bekjentskap med et av pønkhistoriens beste og mest undervurderte album.

Bebrillede gamle gubber som spiller bissar jazzpønk er ikke hverdagskost. Så har Nomeansno heller aldri hatt noe stort kommersielt gjennombrudd. De later imidlertid til å være måtelig tilfreds med å ha oppnådd kultstatus i nord-amerikanske og europeiske undergrunnsmiljøer hvor de har bygget seg opp en beskjeden, men lojal tilhengerskare. I små uavhengige platesjapper over hele Europa har det stått gamle ringrever som Tor Andre bak disken og pusja platene deres på sulten ungdom.

I dag er disse profesjonelle diggerne en døende rase. Deres måte å tilegne seg kunnskap om musikk på, og gleden over å dele den, vil forsvinne med dagens øyeblikksbaserte lyttevaner. Likevel vil jeg driste meg til å hevde at det er en liten tragedie at Mama er en av stadig færre plater som ikke er tilgjengelig på streamingtjenestene Spotify og Wimp. Men hos Tiger i Hammersborggata har de den fortsatt. På vinyl.

Beväpna er (med vingar)

Etter en over tredve år lang musikerkarriere er diskografien hans som et monument over svensk rockhistorie. Torsdag inntar Thåström den norske opera.

Det var vi som skulle stå längst fram/
när hela skiten bara sa pang pang pang/
Det var vi som skulle skriva vår egen bibel/
Det var vi som hette Haters i en dag/

I april 1977 forberedte svensk politi seg på en større aksjon mot et nettverk av militante venstreorienterte ledet av den vest-tyske terroristen Norbert Kröcher. Gjennom overvåking hadde politiet avslørt at Kröcher planla å kidnappe Sveriges daværende justisminister Anne Greta Lejon. I «Operation Leo» som politiet døpte den, ble Kröcher omtalt med kodenavnet Ebba. Da terroristen var arrestert, gikk koden Ebba Grön ut på politiradioen. Det var det flere enn lovens lange arm som fikk med seg. Dager i forveien hadde Joakim Thåström, Gunnar Ljungstedt og Lennart Eriksson dannet bandet The Haters. De unge forstadspønkerne var så fascinert over hendelsene de overhørte på politiradioen at de endret navnet på gruppa til nettopp Ebba Grön. 

Da Ebba Grön debuterte med singelen Antirock i 1978 var hitlistene dominert av ABBA, Bee Gees og svenske danseband. Med en utpreget venstreradikal agenda og røtter i proggbevegelsen slo Ebba Grön ned som ei bombe i svensk musikkliv. Ebba Grön covret Blå Tåget, turnerte med Dag Vag og sang om opprør og sosiale problemer i Stockholms forsteder. Ebba Grön bød dessuten på mer enn pønkens gjennomsnittlige fuck you. Pakket inn i raske gitarriff, gjerne akkopagnert med både blåsere og akustisk gitar leverte de rå, melodiøs samtidsdiagnose med stor appell hos den oppvoksende slekt. I Ebba Gröns univers var det også rom for sårhet og melankoli. Som tekstforfatter tok Thåström tidsånden på kornet og satte ord på en hel generasjon av rotløs ungdoms følelser og lengsler. Og ikke minst - Joakim Thåström kunne synge.

Jappetida tok livet av Ebba Grön. Etter tre album var det slutt, og bandet sendte ut følgende pressemelding: «Efter fem års spelande lägger vi av. Beslutet är taget med största enighet och i största samförstånd. Alla planerade produktioner och turnéer inställs. Beslutet gäller med omedelbar verkan. All ryktesspridning i frågan är osann. Ebba Grön vill ge ett speciellt tack till Mona Tumba, Zarah Leander, Efel Records, Gud, Krigsmakten och Systemet för all inspiration. Ebba Grön tackar också den publik som svettats med oss genom åren. Kampen går vidare: 1, 2, 3, 4, SLUT!!»

Fra asken av Ebba Grön steg post-pønkbandet Imperiet opp som en fugl fønix. Debutsingelen Vad pojkar vill ha ble utgitt under navnet Rymdimperiet, et navn som spilte på den svenske tittelen på Star Wars-klassikeren The empire strikes back. Da førstealbumet Rasera kom ut i 1983 var navnet imidlertid forkortet til Imperiet.

Med Imperiet beveget Thåström seg over i mer tidsriktig post-pønk med tunge innslag av synth og elektronikske elementer. Tekstene var stadig politiske, om enn noe mer kryptiske, men musikken langt mer tilgjengelig. Andreplata Blå himlen blues traff det svenske folkhemmet midt i mellomgølvet og Imperiet ble snart Sveriges ledende rockegruppe. Med fryktløse adapsjoner av svenske nasjonalskatter som Evert Taubes Briggen Bluebird av Hull og Bellmanns Märk hur vår skugga etablerte Imperiet seg som et band med en ufravikelig plass i svensk rockhistorie.

Etter den formidable suksessen i hjemlandet forsøkte Imperiet å slå gjennom internasjonalt med tekster på engelsk. Det gikk slett ikke så bra. Bandet ble kastet ut i interne stridigheter og gikk i oppløsning i 1988. Thåström slapp deretter to soloplater med en viss suksess, med låtmateriale som minnet om Imperiet men som også ga et frampek til hans neste prosjekt. På begynnelsen av nittitallet pakket Thåström kofferten, flyttet til Amsterdam og startet industrirockbandet Peace Love and Pitbulls.

Peace Love and Pitbulls er antakelig det minst tilgjengelige bandet Thåström har spilt i, men samtidig kanskje det mest Thåströmske. Den illsinte, støyende, elektriske industrirocken var temmelig «svårlyssnat» for å bruke hans egne ord, men selv har han framhevet denne perioden som den beste han har opplevd som musiker, ved siden av ungdomsårene i Ebba Grön.

PLP hentet inspirasjon fra 80-tallets synthrock, fra tysk industrirock og fra metallsjangeren, og leverte låter betydelig hardere enn noe annet Thåström har befattet seg med. Dette begrenset bandets gjennomslagskraft og Peace Love and Pitbulls opplevde aldri noe stort kommersielt gjennombrudd. Selv Thåströms mest lojale fans i Sverige var skeptiske til det nye uttrykket. Likevel oppnådde bandet en viss anerkjennelse i undergrunnsmiljøer og ble inspirasjonskilde for større artister som for eksempel sjokkrocker Marilyn Manson.

Å kunne slå seg fullstendig løs uten hensyn til salgbarhet ser ut til å ha betydd mye for Thåströms modning som låtskriver.Etter tre album var det slutt også for Peace Love And Pitbulls og Thåström vendte tilbake til svenske låter. Hans tredje sololalbum Det är ni som är dom konstiga, det är jag som er normal (1999) ble hans definitive gjennombrudd som soloartist. Plata toppet de svenske hitlistene og sementerte Thåströms udødelighet som artist. Rotløsheten og den stadige flukten til utlandet har med tiden gjort Thåström mer selvsikker både som musiker og tekstforfatter.

Melankolske, poetiske og svartsynte rockeballader ble stilarten Thåström slo seg til ro med, og som han har brukt de siste årene på å rendyrke gjennom album som Skeboksvarnsv. 209 (2005), Kärlek är for dom (2009) og Beväpna dig med vingar (2012). De samfunnskritiske tekstene fra Ebba Grön og Imperiet-tida er erstattet med mer personlige tekster om tilhørighet, identitet og oppvekst. Dette nye formatet går stadig rett hjem hos medelsvensson såvel som her hjemme.  

Hva skaper en rockelegende som Joakim Thåström? Oppskriften består blant annet av en uvanlig treffsikker sjangerbevissthet kombinert med et stadig ønske om utvikling og jakt etter nye uttrykk. Thåström har framstått som en uredd artist som ofte har slått til med noe grensesprengende på nøyaktig riktig tidspunkt. Veien fra Ebba Grön-hiten Beväpna är til den selvransakende balladen Beväpna dig med vingar fra hans foreløpig siste album er brolagt med svensk rockhistorie. Det er kanskje her vi finner den viktigste årsaken til Thåströms legendestatus. Halve Sveriges befolkning har rett og slett vokst opp med musikken hans.

Publisert i Klassekampen 02.08.2012.

En sneakers dialektikk

Det kan ligge mye politiske motsetninger i en sko. Pumas nye sneaker har en forhistorie.
 

Da Tommie Smith og John Carlos på sekstitallet begynte på San José State University betalte de begge skoleavgiften med idrettstipender. Samtlige av de svarte elevene ved skolen var der på grunn av sine sportslige talenter innen basketball, fotball eller løping. Det var bare noen år siden president Lyndon B. Johnson avskaffet den institusjonaliserte rasediskrimineringen gjennom sin Civil Rights Act, men lovverket forandret seg raskere enn samfunnet. Svarte var bare gode nok for universitetene dersom de kunne vise til sportslig talent. Denne faktiske segregeringen opprørte mange av de svarte atletene på San José. Når Smith og Carlos i oktober 1968 dro til Mexico by for å løpe for USA var det med bagasjen full av indignasjon og black power. De skulle komme til å sende sjokkbølger gjennom idrettsverdenen.

«En hver svart person som lar seg utnyttes av sportsverdenen forråder sitt land, fordi han tillater rasistiske hvite å leve fredlig i villfarelsen at de svarte i ghettoene er der fordi de selv ønsker det. Så vi spør hvorfor skal vi løpe i Mexico, bare for å krabbe duknakket hjem?»

Sitatet er hentet fra stiftelseserklæringen til Olympic Project for Human Rights. Organisasjonen ble opprinnelig stiftet med mål om å organisere en boikott av de olympiske sommerlekene i Mexico. Noen boikott ble det aldri, men Tommie Smith og John Carlos skapte like fullt et historisk øyeblikk da de trådte opp på seierspallen 16. oktober 1968 - førti år siden i dag. Smith stod i midten, på den ærefulle førsteplassen, med Carlos på sin venstre side og australieren Peter Norman på sin høyre. De to afroamerikanerne tredde på seg svarte hansker og mens The star-sprangled banner gjallet utover stadion reiste de sine knyttede never i været.

«Då höjs två svarta nävar mot skyn. Skandalen slår ner i olympiska byn. Societen sväljer häpet sin whisky sour. Dom har skändat stjärnbaneret med black-power. Alla smällande amerikanska hjärtan stod stilla. Våra svarta gossar har uppfört sig väldigt illa.»

Slik skildrer det svenske proggbandet Nationalteatern den episke protesten. Og skandale ble det. Smith forsøkte å forklare motivasjonen for opptrinnet: «Hvis jeg vinner er jeg amerikaner, ikke en svart amerikaner. Men hvis jeg hadde gjort noe gæernt ville de sagt jeg var neger. Vi er svarte og vi er stolte over å være svarte. Det svarte amerika forstår hva vi gjorde her i kveld.»

Til liten nytte. IOC-president Avery Brundage kastet ut Smith og Carlos fra det amerikanske laget og fikk dem sendt hjem på første fly. Politikk har ingen plass i idretten, mente han. Samme Brundage hadde imidlertid ingen innvendinger mot Hitler-hilsener under OL i Berlin i 1936, da han var sjef for United States Olympic Committe. Smith og Carlos ble skjelt ut i pressen og frosset ut av idretten.

«Den svarte neven er et meningsløst symbol. Når du åpner den har du ikke annet enn fingre. Svake, tomme fingre. Den svarte neven har bare betydning når det er penger i den. Det er der makten ligger,» uttalte den svarte idrettslegenden Jesse Owens i etterkant av de olympiske lekene.

Langt på vei fikk Owens rett. Leve skal man jo. Man kan ikke spise en olympisk medalje. Nationalteatern forteller videre: «Jag träffade John Carlos i München '72. Han hade jobb utan lön på idrottsfirman Puma. Han levde på intervjuer, som kostade hundra spänn. Han sa lite skamset «Familjen måste ju leva». Vi talade lite tvunget ett slag när jag plötsligt fick syn på en sak. Ett märke med en panter på hans skjorta. Jag sa «Då har du kontakterna kvar, du slåss för black-power än idag». Han satt tyst en stund och svarade sen helt stilla: «Det e ingen panter, det e en puma.» 

Med disse strofene som bakteppe havner Pumas nye sneaker, the Tommie Smith Suede Pack, i et grelt lys. Sneakeren kommer i svart og rødt med et monogram av små knyttede never innfelt i det semskede læret. På pløsen er det sydd på et merke med Tommie Smiths navn og tallet 68 i fete typer. Det er en robust sko med et agitprop design, nesten på grensen til det vulgære. Revolutionary chic. Om Puma reduserer en historisk politisk hendelse til salgsvare eller om skoen er en ærefull hyllest til to modige menn som ofret seg i kampen for en rettferdig sak, får bli opp til den enkelte å bedømme. Et ironisk faktum er at det klassiske fotografiet av de to atletene på pallen ikke viser at de mottok sine medaljer i sokkelesten. I følge John Carlos som en symbolsk protest mot fattigdommen blant svarte amerikanere.

Publisert i Klassekampen 16.10.08.

Presten som elsket terroristen

Øyvind Foss studerte i Vest-Tyskland på 60-tallet. Da møtte han og forelsket seg i Jan-Carl Raspe som seinere ble en sentral del av Baader-Meinhof-banden.

I høst kan du se Niels Bruno Schmidt i rollen som terroristen Jan-Carl Raspe i filmen Der Baader-Meinhof Komplex. En av dem som kjente den virkelige Jan-Carl Raspe er presten Øyvind Foss. Han var Raspes elsker og forteller her åpenhjertig om sin tapte kjærlighet over tredve år etter Raspes død i Stammheimfengselet.

 
Et Tyskland i opprør

Foss kom til Vest-Tyskland som student i 1963. Venstresiden i landet var i vekst som følge av kampen mot gjenopprusting og atomvåpen. Selv om den politiske spenningen ennå ikke hadde slått ut for fullt, søkte Foss seg til politiske miljøer og var blant annet med på å arrangere demonstrasjoner mot Vietnamkrigen og mot det studentene oppfattet som autoritære strukturer ved universitetet.

– Studentopprøret var veldig bredt. Det omfattet alt fra det liberale mellomsjiktet til ytterste venstre. Men den enkle, menneskelige bakgrunnen for bevegelsen lå i det manglende oppgjøret med fascismen. Omtrent halvparten av lærerne våre hadde vært involvert i nazismens forbrytelser under krigen, i jødeforfølgelsene og arrestasjonene. Dette var noe hele etterkrigsgenerasjonen følte vemmelse over. Det tyske studentopprøret ble mer dyptgående enn i andre europeiske land nettopp på grunn av disse tingene. Det var et opprør mot hele foreldregenerasjonen.

Mange historikere fremhever demonstrasjonene mot statsbesøket til sjahen av Iran 2. juni 1967 som startskuddet for den venstreradikale terrorismen i Tyskland. En av bygeriljagruppene tok senere navnet «2. juni-bevegelsen» for å minnes de dramatiske hendelsene denne dagen. Under demonstrasjonene ble studenten Benno Ohnensorg skutt og drept av en politimann. Ohnensorg var pasifist og deltok for første gang i sitt liv i en politisk demonstrasjon. Foss mener hendelsen hadde skjellsettende virkninger på studentene.

– Jeg kjente Ohnensorg litt. Han var kristen og jeg var jo teolog. Drapet på ham radikaliserte studentbevegelsen som helhet. De store massene av studenter ble svært sjokkert over at en av dem kunne bli skutt ned på gaten, og det attpåtil av en tidligere SS-offiser. Han ble til alt overmål frikjent. Det var etter dette at demonstrasjonene begynte å ta en voldelig retning.

Å elske en terrorist
Foss traff den unge sosiologistudenten Jan-Carl Raspe for første gang i kantinen på universitetet i Berlin. Lite visste han da at Raspe noen år senere skulle bli en av Tysklands mest ettersøkte mennesker. Øyvind Foss ble straks forelsket.

– Jan-Carl Raspe var en introvert og blyg gutt, men han hadde også en sjarmerende og dypsindig side. Han representerte en type jeg ofte forelsker meg i. Men han gikk ikke åpent rundt og sa han var homofil. Vi ble venner, og på denne tiden befant vi oss begge i en bohematmosfære som brøt mange seksual-etiske grenser. Det fungerte frigjørende over hele linjen.

Foss og Raspe ble elskere. De delte mange av de samme interessene og verdiene, men det ble snart klart at Raspe var villig til å gå mye lenger enn Foss for å nå sine politiske mål. Han var en av flere som ble ekskludert fra det sosialistiske studentforbundet på grunn av lefling med bygeriljafilosofien. De øvrige studentene anså ropene på bevæpning som farlig romantisering. Foss visste at han ikke kunne følge sin elsker inn i illegaliteten.

– Noen ganger er det slik at skillet mellom to mennesker frigjør deg fra et ansvar du ikke kan ta. Jeg måtte velge en annen vei. Jeg følte en dyp depresjon over at Raspe og de andre henfalt til terrorisme, også fordi det preget hele miljøet vårt.

Raspe ble en del av den harde kjernen i miljøet som senere skulle bli til terrorgruppa Røde Arme Fraksjon (RAF), på folkemunne kjent som Baader-Meinhof-banden. Gjennom sitt forhold til Raspe ble Foss kjent med både Baader, Meinhof og de andre som utgjorde hovedrollene i dramaet som nå har blitt film. Foss balanserer mellom beundring og fordømmelse i sine skildringer av de unge terroristene.

– Gudrun Ensslin var en gjennomført aristokratisk person. Hun var selvbevisst, arrogant, ubehagelig noen ganger, men en glitrende retoriker. Meinhof, som på denne tiden var en av Tysklands mest betydningsfulle journalister, var mer tilnærmelig. Hun var mye mer imøtekommende og dialogorientert. Disse evnene manglet både Andreas Baader og Jan-Carl Raspe, sier Foss ettertenksomt.

– Men også Andreas Baader fortjener at man sier noe godt om ham. Han var en interessant fyr, laget show på møtene og var veldig flink til å ta seg av nye folk. Det som gjorde meg skeptisk til ham var at han manglet fullstendig forståelse for konsekvensene av det han holdt på med. Han hadde ingen hemninger.

Som følge av Raspes hengivenhet til det militante miljøet rundt Andreas Baader tok forholdet mellom ham og Øyvind Foss slutt. Noen år senere befant Raspes ansikt seg på etterlysningsplakater over hele Vest-Tyskland.

Den tyske høsten

Jan-Carl Raspes karrière som terrorist ble ikke langvarig. Han gikk under jorda og ble arrestert i 1972 sammen med Andreas Baader og Holger Meins ved en garasje de gjemte sprengstoff i. Politiet hadde i lengre tid overvåket garasjen, og de tre ble innbrakt etter en skuddveksling. Noen uker senere ble også Ulrike Meinhof og Gudrun Ensslin arrestert. Snart satt de på tiltalebenken anklaget for blant annet stiftelsen av en kriminell organisasjon, bankran og drap.

Restene av RAF, som fortsatt opererte under jorda, fokuserte nå på å befri fangene i Stammheimfengselet. Forsøkene toppet seg i 1977 da RAF kidnappet arbeidsgiverpresident Hanns-Martin Schleyer og krevde løslatelse av fangene for hans liv. Da regjeringen ikke bøyde av, økte terroristene presset gjennom kapringen av et fly med tyske ferieturister. Den dramatiske eskaleringen mellom bygeriljaen og staten skapte nasjonal krise i Vest-Tyskland. Etter et fem dagers intenst drama ble det kaprede flyet stormet av tyske spesialstyrker under en mellomlanding i den somaliske hovedstaden Mogadishu. Timer senere ble Baader, Ensslin og Raspe funnet døde på cellene sine. Selvmord, sa fengselsledelsen. Mord, skrek venstresiden.

– Jeg tror ikke lenger de ble henrettet, sier Foss.

– Men jeg syns det er ille at det endte som det gjorde. En nabo av meg døde som følge av den flykapringen. Det må ha vært et helvete å bli bortført på den måten og sitte innsperret på flyet i varmen i Mogadishu. Når aksjonen viste seg mislykket, begikk fangene selvmord og RAF svarte med å ta livet av Schleyer, forklarer han.

– For meg førte dette til en situasjon som nesten er umulig å forestille seg. Biskopen i Heidelberg bestemte at det skulle avholdes en minnegudstjeneste for Schleyer og for fangene som hadde tatt sine liv. Dette skulle foregå i en og samme gudstjeneste, og jeg ble som ordinert prest satt til å lede det hele. Jeg opplevde det selvsagt som forferdelig vanskelig, men jeg tror det virket forsonende på et vis.

Dype spor

Forholdet til Raspe har preget Foss på mange måter. Tilbake i Norge ble han i 1974 oppsøkt av en mann som hevdet å tilhøre bygeriljaen i Tyskland. Foss opplevde besøket som svært ubehagelig og var usikker på hvordan han skulle håndtere det.

– Han kom til meg i kirken og ba om tyve tusen kroner til et pass. Jeg syntes det lød veldig merkelig, men han fikk bli hos meg en natt. Etter det gikk han til Jens Bjørneboe som skjulte ham en periode, til tross for at han ikke støttet terrorismen i Tyskland. Senere meldte jeg fra om besøket til overvåkingspolitiet.

Foss har måttet tåle mye kritikk for sitt ukonvensjonelle livsløp. Det har ikke alltid vært enkelt å bekle rollen som «den røde prest.» Hans kamerater i Tyskland karakteriserte ham som borgerlig humanist, og flere på den norske venstresida så på ham som en religiøs svermer. Allikevel var det fordømmelsen fra kristne miljøer som kom klarest til uttrykk.

– Noen ganger var det ille, men som regel prellet det av på meg fordi jeg skjønte at jeg ikke hørte hjemme i de kretsene. Jeg var jo en offentlig person og skrev mye for ulike aviser, så de var nok litt redd meg også, humrer Foss.

– Jeg husker en gang jeg var på høyskolen i Stavanger for å forelese i religion. Da reiste det seg en ung mann som spurte: «Si meg pastor Foss - er ikke De homofil?» «Nei, det har jeg aldri vært,» sa jeg. «Jeg er lesbisk!» Siden den gang har jeg aldri blitt spurt om min legning.

Publisert på ABC Nyheter 31.08.2008.